hjort

Pelsen på rygg og kroppssider er hovedsakelig rødbrun eller gråbrun hos begge kjønn. Sommerpelsen er mer rødbrun enn vinterpelsen som er mer grålig, tykkere og tettere. Hode, bein og underside er gråere og lysere enn det meste av kroppen ellers. I bakpartiet og på innsiden av låra er det et påfallende lyst parti kalt speilet. Det lysbrune eller gulhvite speilet er oftest markert med et mørkt band i bakkant av låra. Et typisk kjennetegn (til forskjell fra rein, elg og rådyr) er også en mørk, nesten svart stripe langs ryggen fra nakken til halerota.

Hos de nyfødte kalvene er pelsen ispedd hvite prikker på rygg og kroppssider. Hjorten er i hovedsak nattaktiv og pelsen gir utmerket kamuflasjeeffekt under lysforhold på den tid av døgnet.

Den hvitprikkete kalvepelsen forsvinner ved overgang til første vinterpels etter 3–4 måneder. Voksne dyr skifter fra vinterpels til sommerpels i perioden mai–juni. I denne tiden virker dyra «lurvete» med løse hårdotter og delvis nakne hudpartier. Overgangen fra sommer- til vinterpels skjer mer gradvis og mindre iøynefallende i september–oktober.

Hjorten har lange bein og lang, elegant hals, særlig hos koller (hunndyr) og unge dyr. Voksne bukker er noe tyngre og kraftigere i kroppsbygning, og i brunstperioden om høsten utvikler de en kraftig og langragget nakke. Halen er kort, 10–15 centimeter.

Store, fullvoksne hannhjorter kan ha en totalvekt på 250–300 kilo tidlig om høsten, mens tilsvarende for hunndyr er 120–150 (opptil 180) kilo

Generelt øker den i størrelse fra sør til nord og fra kyst til innland opp til Nordland fylke. De største dyra finner vi i høyereliggende og nordlige strøk av utbredelsesområdet, og på steder hvor hjorten relativt nylig har etablert seg.

Hos hjorten har bare bukkene gevir. Det vokser ut første gang den sommeren de er ett år gamle og øker vanligvis i størrelse og antall tagger med alderen. Geviret felles hvert år; hos fullvoksne bukker i januar–mars, mens yngre bukker beholder geviret til våren. I vekstperioden er geviret dekt av et tynt hudlag med blodårer og nerver (bast). Geviret ellers består av beinsubstans. Samlet lengdevekst for et godt utviklet gevir kan i vekstperioden være opptil to centimeter i døgnet.

Fra midten av august til oktober feies basten og geviret er presentabelt både som statussymbol og våpen til brunsten starter i september–oktober. De fullvoksne bukkene i god kondisjon (6–12 år gamle) er først ute både med felling, gjenvekst og feiing av geviret. Det er også i disse aldersklassene at bukkene har best utviklet gevir med opptil 12–14 tagger. Geviret hos ett år gamle bukker har vanligvis bare to rette stenger som er opptil 30 centimeter lange. Antall tagger øker gjerne med alderen, men på grunn av stor variasjon kan det ikke brukes som alderskriterium. Svært sjelden kan norsk hjort ha gevir med 16–18 tagger. Dokumentert norsk rekord er 20 tagger.

Grunnenheten i en hjortebestand er familiegruppen, bestående av ei voksen kolle (hind), en kalv og ofte et fjordyr, særlig ettårige hunndyr. Slike familiegrupper er gjerne stedegne med faste leveområder både sommer og vinter, og de følger oftest de samme trekkveiene under sine sesongvandringer. Hannene forlater familiegruppen når de blir kjønnsmodne, og slår seg ned i nye områder der de etablerer sine egne tradisjonsmønstre. Sjansen for innavl reduseres ved at hanndyrene vandrer ut til nye områder. Undersøkelser av merkede dyr tyder på at hunndyr som er i slekt med hverandre danner «klaner» innen bestemte geografiske områder.

Både familiegrupper og større ansamlinger ledes av voksne hunndyr (matriarkat) i et hierarkisk system. Den sosiale organiseringen hos voksne hanndyr er løsere, og bukker synes generelt å holde seg mer for seg selv, kanskje spesielt de store, gamle bukkene. Likevel er det vanlig at to til fire bukker (eller flere) opptrer sammen deler av året, atskilt fra hunndyr og ungdyr. I paringstida i september–oktober samles imidlertid alle kjønns- og aldersgrupper i områder med voksne hunndyr. I denne perioden konkurrerer hannhjortene gjennom brøling, trusselpositurer og slåsskamper om å samle seg harem med koller som etter hvert kommer i brunst.

I sommerhalvåret består hjortens næringsgrunnlag av et bredt utvalg av gras, urter, lyng, løv og næringsrike skudd, særlig fra løvtrær. Hjortens vinterføde består i første rekke av lyng, grønne overvintringsskudd av gras og urter, samt knopper og kvist av rogn, selje og vier. I dårlige tider kan de også spise skudd og bark av einer, gran og furu. Hjorten er på det magreste når våren og friske beiteplanter kommer i april–mai. Hjorten er også glad i rotvekster og andre kulturplanter, og i områder med stor hjortebestand kan skadeproblem i landbruk og skogbruk være betydelige.

Hjorten er fullt utvokst når den er 4–5 år (hunndyr) eller 6–8 år (hanndyr). I voksen alder er bukkene nesten dobbelt så store som hunndyra, noe som er typisk hos polygyne arter hvor hanndyr konkurrerer om å bedekke flest hunndyr og ellers ikke deltar i «familielivet». I det fri blir hjorter neppe mer enn om lag 30 år. Da er tennene så nedslitt at det går ut over fordøyelsesprosess, energiopptak og kondisjon. I bestander som beskattes er det imidlertid svært få individer som er over 20 år, og disse er nesten alltid hunndyr. Hanndyr utsettes for hardere jaktpress i tillegg til at de også har høyere naturlig dødelighet. De eldste hann- og hunndyrene som er aldersbestemt i Norge var henholdsvis 18 og 27 år.

Selve paringene starter for alvor i midten av oktober. Fullvoksne hinder i god kondisjon er først ute, mens 1,5 års hunndyr gjerne er 2–4 uker forsinket i forhold til eldre dyr og bedekkes hovedsakelig i november (desember). I løpet av brunsten er bukkene fysisk svært aktive, de spiser lite og taper gjerne 20–25 prosent av kroppsvekten. Vekttapet er relativt størst for dominante bukker i sin beste alder. Etter brunstperioden samles hjortene for overvintring i mer snøfattige områder, særlig i lavlandet og ved kysten. I områder med store ansamlinger kan nedslitte vinterbeiter og matmangel føre til stor vinterdødelighet i harde vintre. Dette går særlig hardt ut over kalver og eldre dyr, ikke minst gamle bukker som har brukt sine fettreserver under brunsten foregående høst.

De aller fleste hjortekalver fødes i juni, noen litt tidligere, og enkelte så sent som i slutten av juli. Drektighetstiden er knappe åtte måneder, og hjorten får én kalv. Tvillingfødsler er dokumentert, men forekommer svært sjelden hos ville dyr. Hos hjort i oppdrett er både tvilling- og trillingfødsler dokumentert, men også her svært sjelden. Gjennomsnittlig fødselsvekt for hjortekalver er om lag åtte kilo, med variasjon fra seks til ti kilo.

I den første tiden etter fødselen (cirka en uke) ligger hjortekalven mye alene, gjerne godt kamuflert i vegetasjonen. Den «trykker» ved fare som en strategi for å unngå å bli oppdaget. I den tilstanden er både hjerterytme og pustfrekvens dramatisk redusert. De første 3–4 ukene lever kalven overveiende av morsmelk, men etter hvert går den gradvis over til plantekost. Når brunstperioden nærmer seg i oktober, veier kalvene 40–60 kilo og er stort sett avvent fra morsmelk.

I sagn og beretninger fra vikingtiden og middelalderen framgår det at hjorten var kjent på den tid, og i norrøne landskapslover nedtegnet på 1100-tallet og i Magnus Lagabøtes landslov fantes bestemmelser om jakt og jaktrettigheter, blant annet på hjort. I naturhistoriske beskrivelser fra 1600-tallet hevdes det at hjorten da forekom spredt langs kysten fra Nedenes amt (Åmli, Evje, Bygland og Valle i Agder) og til polarsirkelen i Nordland. Om lag 100 år senere var hjorten i hovedsak å finne ved kysten i «Trondhjems og Bergens stift».