Helgeland

Helgeland utgjør et administrativt tingrettsdistrikt med hovedsete i Mo i Rana og består av i alt 17 av Helgelands 19 kommuner: Bindal, Sømna, Brønnøy, Vega, Vevelstad, Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Dønna, Nesna, Hemnes, Rana, Lurøy og Træna. De to nordligste av helgelandskommunene, Rødøy og Meløy, hører til Salten og Lofoten tingrettsdistrikt som har hovedsete i Bodø.

Helgeland tingrettsdistrikt har tre rettssteder med fast bemanning, Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana, og i tillegg et fast rettslokale i Mosjøen.

Helgeland inngår i Nordland politidistrikt med unntak av Bindal lengst i sør som hører til Trøndelag politidistrikt.

Helgeland utgjør tre prostier i Den norske kirke:

• Sør-Helgeland prosti med de fem kommunene Bindal, Brønnøy, Sømna, Vevelstad og Vega
• Nord-Helgeland prosti med de åtte kommunene Alstahaug, Leirfjord, Dønna, Herøy, Nesna, Lurøy, Rødøy og Træna
• Indre Helgeland med de fem kommunene Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Vefsn.

Den siste av helgelandskommunene, Meløy, hører til Bodø domprosti.

Berggrunnen i Helgeland er preget av den kaledonske fjellkjedefoldning ved overgangen silur–devon (kaledonske orogenese). En rygg av magmatiske bergarter, vesentlig granitt, går langs kysten nordover. Denne danner et fjellrekke med topper opp til 1200–1300 meter over havet, noe høyere nord for Melfjorden i nord. Granittryggen er gjennombrutt av to fjorder, Vefsnfjorden og Ranfjorden. På begge sider av denne ryggen, også i det indre av Helgeland, finnes det mer eller mindre omdannede, lagdelte bergarter.

De høyeste fjellene i Helgeland består imidlertid stort sett av mindre, isolerte områder med gjennomsatte/overskjøvne magmatiske bergarter. Eksempler på dette er Kvigtind i Børgefjellet i Hattfjelldal, 1699 meter over havet, Jetnamsklumpen i Store Børgefjell, 1513 meter over havet og Ørfjellet på Saltfjellet, 1751 meter over havet (like over grensen til Saltdal). Et viktig unntak i så måte er Helgelands og Nord-Norges høyeste fjellparti, Okstindan (Oksskolten 1916 meter over havet), som ligger nord for Røssvatnet. Berggrunnen her består av glimmerskifer og glimmergneis.

I indre Helgeland, innenfor granittryggen, går dalførene stort sett nord–sør, og elvene er lange og vannrike som følge av manglende gjennombrudd mot vest; unntakene i så måte er Vefsna og Ranelva. På vestsiden av granittryggen, ut mot kysten, er dalene korte og bratte.

Langs kysten, og særlig på øyene, er strandflaten velutviklet. Mylderet av småøyer setter sitt preg på dette området særlig mellom Vega og Dønna er strandflaten velutviklet. Farvannet mellom øyene er stort sett meget grunt og utgjør egentlig en fortsettelse av strandflaten under havets nivå. Dyrkingsjorden langs kysten ligger hovedsakelig på havavsetninger, skogsjorden på morenemateriale. Skoggrensen ligger på 600–700 meter over havet i indre strøk og synker vesentlig mot kysten.

Bosetningen på helgelandskysten er av meget gammel dato, med en blanding av norrøn og samisk befolkning. Fra vikingtiden og middelalderen fantes flere norrøne høvdingseter (Torget, Tjøtta og Dønnes) på kysten av Helgeland. I indre strøk fantes samisk befolkning. Fast ikke-samisk bosetning i indre strøk begynte derimot først på 1700-tallet.

Siden andre verdenskrig har det vært en markert forskyvning av bosetningen fra kysten til de indre strøk, i første rekke som en følge av den sterke industriutbyggingen her. Parallelt med dette har det skjedd en svekkelse av næringsgrunnlaget på kysten; dette har tradisjonelt vært basert på primærnæringene, noe som har medført en sterk utflytting, særlig fra mange av øysamfunnene ytterst på kysten. Dette har resultert i at Indre Helgelands andel av Helgelands samlede befolkning er økt, fra 40 prosent i 1950 til 56 prosent i 2024.

Jordbruket i Helgeland er et utpreget husdyrbruk. Brukene er gjennomgående små, særlig i kystdistriktene der jordbruket kombineres med fiske i atskillig utstrekning. Skogen betyr en del for jordbrukerne i indre Helgeland, stedvis også i fjorddistriktene, og her spiller skogbruket en viss rolle som selvstendig næring. Skogavvirkningen på Helgeland er betydelig, 144 300 m³. Dette utgjør 74 prosent av fylkets skogavvirkning (2022).

Fiske drives både i kystfarvannene og på bankene utenfor. Ellers er det en viss deltakelse i sesongfiskerier andre steder, for eksempel i lofotfisket, men dette har i dag noe mindre betydning enn tidligere. Fiske sysselsetter 3,2 prosent av Helgelands yrkestakere (2023), men denne andelen varierer sterkt geografisk. Flere av kommunene på indre Helgeland har naturlig nok få eller ingen sysselsatt i fiske, mens enkelte kyst- og øykommuner som Rødøy, Træna, Lurøy, Vevelstad og Herøy har fra 22 til 12 prosent av yrkestakerne sysselsatt i denne næringen. Samlet ilandbringer fiskefartøyene hjemmehørende på Helgeland i størrelesorden 15 prosent av fangstverdien for fiskeriene i Nordland. Bare en del av fangsten blir ilandført på Helgeland. For øvrig drives det adskillig fiskeoppdrett i kyst- og fjordkommunene på Helgeland.

Industrien har vokst frem på grunnlag av lokale ressurser som malm, tømmer, fisk og vannkraft. Det er gruvedrift på jernmalm i Dunderlandsdalen. Malmen transporteres til Mo i Rana hvor den oppredes. Den malmbaserte stålproduksjonen i Mo ble avviklet 1989 og Fundia produserer etter dette skrapjernbasert stål. I Glomfjord er det en betydelig kjemisk og farmasøytisk industri. I Mosjøen ligger Elkem Aluminium Mosjøen og Aker Kværners mekaniske verksted. Det er sponplatefabrikk i Hattfjelldal. Ellers har Helgeland noe sagbruksvirksomhet og trevareindustri, likeledes båtbygging med lange tradisjoner. I kyststrøkene er det atskillig næringsmiddelindustri, i vesentlig grad fiskemottak og -foredling.

I Helgeland er det per 2023 utbygd vannkraftverk med en samlet maskininstallasjon på 2300 MW og en midlere årsproduksjon på 10 496 GWh, henholdsvis 57 og 60 prosent av fylkets samlede utbygde vannkraft. De største enkeltkraftverkene i Helgeland etter maskininstallasjon er: Svartisen i Glomfjord (600 MW), Rana (500 MW), Nedre og Øvre Røssåga i Hemnes (henholdsvis 350 og 175 MW) og Kolsvik i Bindal (128 MW).

Turisttrafikken i Helgeland er økende, både i indre strøk og ikke minst på kysten.

Nordlandsbanen går gjennom indre Helgeland. E6 følger stort sett samme trasé som jernbanen. Fra E6 i Trofors i Grane går mellomriksvei til Sverige (riksvei 73). Også Mo i Rana har mellomriksvei til Sverige, ved E12 over Umbukta til Umeå.

Langs kysten går fylkesvei 17 («Kystriksveien i Nordland», som er nasjonal turistveg) med i alt seks ferger fra grensen mot Nord-Trøndelag via Brønnøysund og Sandnessjøen til Bodø.

Det er bare tre veiforbindelser mellom indre og ytre Helgeland: Fylkesvei 78 fra E6 i Grane til Brønnøysund, fylkesvei 78 fra E6 i Vefsn til fylkesvei 17 i Leirfjord med forbindelse til Sandnessjøen og fylkesvei 12/fylkesvei 17 fra E6 i Mo i Rana til Nesna. Endelig har Helgeland to mellomriksforbindelser til Sverige: E12 fra Mo i Rana over Umbukta til Umeå, og hovedveiforbindelsen gjennom Hattfjelldal (riksvei 73) som går fra E6 ved Trofors i Grane kommune via Hattfjelldal tettsted over riksgrensen til E12 ved Västansjö like vest for Tärnaby i Sverige.

Ytre Helgeland er helt avhengig av sjøgående transport. Hurtigruten anløper i Helgeland Brønnøysund, Sandnessjøen, Nesna og Ørnes. Det er kommunale lufthavner i Sandnessjøen, Brønnøysund, Mosjøen og Mo i Rana som har forbindelser med landets øvrige flyrutenett. Det går hurtigbåt på strekningen Sandnessjøen–Bodø. Svært mange av de mindre øysamfunnene har lokale hurtigbåtforbindelser.

Navnet er trolig av norrønt Hálogaland. Første ledd er genitiv flertall av folkenavnet háleygir, som er av usikker betydning til tross for en rekke tolkningsforslag.

• Nordland
• Hålogaland

• Helgeland historie , utgitt av Helgeland historielag, 1985-, 4 b.
• Strompdal, Knut: Gamalt frå Helgeland, [Ny utg.], 1996, isbn 82-991910-2-5.