siste istid (Norge)

De første funnene av noe som hadde overlevd siste istids maksimum, var av mammuttenner, som er svært sterke og holdbare. I 1886 fant Kari Joten ei mammuttann på 620 gram i en bekk i Vågå. Nå er det til sammen funnet over 20 tenner eller bein, nesten alle i Gudbrandsdalen, flere i to grustak i Kvam og Fåvang. Funnene er datert til Gudbrandsdalen interstadial (mild periode), men dateringen av denne perioden, og mammuttennene, er problematisk. Radiokarbonmetoden er begrenset til om lag 50 000 år. Noen resultater tyder på at mammutrestene er eldre, mens andre tyder på at mammuten levde i Norge i en mild periode for rundt 50 000 år siden. Funn ved Pilgrimstad i Jämtland i Sverige er sikrere datert og støtter at mammuten levde i sentrale Skandinavia for 50 000 år siden.

Innsjøsedimenter under morene i Folldalen er datert med OSL-metoden (optisk stimulert luminescens) til å være mellom 50 000 og 60 000 år gamle. Pollen viser en flora som i fjellet i dag. Lokaliteten ligger nær høyfjellet (Rondane) og nær beliggenheten av isskillet under siste istid og viser derfor at brekappen må ha vært praktisk talt bortsmeltet.

Under byggingen av Dovrebanen i 1913 ble det funnet to moskusbein ved Innset, som med C-14-metoden senere er datert til 35 000–40 000 år siden. Dette er samme alder som Ålesund interstadial. Det er kjent at moskus og mammut levde side om side under istiden, så kanskje de har nesten samme alder. I så fall er kanskje 50 000 år mest sannsynlig.

En spesiell interstadial (mild periode) i Norge ble oppdaget i Ålesund. Den er godt datert til 35 000–38 000 år, og funn av titusener av bein gir et enestående innblikk i dyreliv under istiden. I og rundt Ålesund er det funnet skjellfragmenter i morenene. Dette er skjell som breen ikke hadde knust helt opp før den avsatte morenen. Skjellene ble datert med radiokarbonmetoden til å være 36 000 år gamle, og funnstedet ga navnet til Ålesund interstadial.

Fra Ålesund interstadial ble det gjort funn ved utgravinger i to store huler nær Ålesund; Skjonghelleren og Hamnsundhelleren. Skjonghelleren er 70 meter dyp innover og er dannet av bølger en gang havet sto så høyt.

Gulvet i hulen er om lag 60 meter over dagens havnivå. På overflaten i hulene ligger det store og små stein som har falt fra taket i løpet av de om lag 14 000 årene som er gått siden breen trakk seg tilbake fra området. Under steinene er det et 1–2 meter tykt lag som består av leire innerst i hula og fint laminert sand nær munningen. Dette laget må være avsatt i stille vann, altså en liten innsjø som må ha blitt dannet ved at en isbre utgjorde en demning i huleåpningen. Under leira er det et nytt steinlag som inneholder tusenvis av bein, og dette er fra Ålesund interstadial. Under dette kommer det igjen et lag med fint laminert leire.

Det nederste leirlaget i hulene viser at isbrekappen var så stor at den blokkerte inngangen til hulene. Dette laget kan dateres til 40 000 år siden fordi magnetiske partikler i laget viser at magnetisk nord lå langt sør. Denne magnetiske ekskursjonen, som heter Laschamp, er godt kjent og datert mange steder i verden. Så må brefronten ha smeltet tilbake slik at stein falt ned fra taket, og dyr kom inn i hulene i perioden. Etter dette kommer et nytt leirlag som viser at breen igjen vokste og stengte huleinngangen.

Det er flere andre funn rundt Ålesund som viser at området var isfritt i perioder både før og etter Ålesund interstadial – skjell i morener som er datert til 42 000–43 000 år siden og bein i Hamnsundhelleren som er datert til cirka 29 000 år siden. Brefronten har altså beveget seg fram og tilbake flere ganger, sikkert i takt med varierende klima.

Det ble funnet nærmere 50 000 bein i interstadiallagene i Skjonghelleren og Hamnsundhelleren, men mange var tynne fuglebein som ikke kunne identifiseres. De fleste beina som er identifisert, er fra sjøfugl som er vanlig på Svalbard i dag, som alkekonge, polarlomvi, havhest, lundefugl og ærfugl. Utenfor disse hulene har det vært fuglefjell med et yrende liv med tusenvis av fugl. Polarreven travet rundt, fanget fugleunger og brakte all slags mat inn i hula som vinterreserve. Det er rever, og altså ikke mennesker, som har brakt alle beina inn i hulene.

Det ble også funnet bein av flere fiskeslag (torsk, polartorsk, ulke, flyndre), selarter (ringsel, grønlandssel, storkobbe) og landdyr som snøspurv, rype, isbjørn, polarrev og rein. Reinsdyrbeina som ble funnet i Hamnsundhelleren, er spesielt interessante fordi de viser at det må ha vært isfritt langs hele kysten sørover, og tilstrekkelig vegetasjon for en reinstamme.

I denne perioden, fra 20 000 til 12 800 år siden, trakk brefronten seg tilbake fra kontinentalsokkelen og de ytre delene av kysten. Det gikk ikke like raskt langs hele kysten og det var noen kortvarige framstøt. At brefronten trakk seg tilbake betød også at brekappen ble tynnere innover i landet, og fjelltopper begynte å stikke opp.

Fra starten av bølling (14 800 år siden) finnes det blåskjell, o-skjell, strandsnegl og andre arter som viser at Atlanterhavsstrømmen (Golfstrømmen) nå nådde kysten av Norge så langt nord som til Tromsø. Tidligere svingte den tvers over Atlanterhavet mot Portugal.

Gress, blomster og busker, kanskje også noen bjørketrær, innvandret på denne tiden til Vestlandet sammen med rype, rein og sikkert flere andre dyr. I sjøen var det all slags fisk, sel og hval. Forholdene for steinaldermennesker var like gode som de var 3000 år seinere, da mennesker først vandret inn til Norge. Grunnen til at mennesker ikke fant veien til Vestlandet for 13 000–15 000 år siden er antagelig at det fremdeles var en bred bretunge ut Oslofjorden som sammen med høyt relativt havnivå sperret veien. Skulle de komme fra Sverige, Danmark eller Nordsjøfastlandet måtte de krysse 200 kilometer åpent hav.

I yngre dryas (rundt 12 800–11 600 år siden) ble klimaet i Norge nesten like kaldt som under istiden selv om solinnstrålingen ifølge Milanković-syklusene skulle gi fortsatt varmere klima. Klimaet under yngre dryas er godt beskrevet i hele Europa og over store deler av Jorda, men man vet ikke fullt ut årsaken til klimareverseringen. Det man vet er at Atlanterhavsstrømmen igjen forlot norskekysten og tok veien tvers over Atlanterhavet mot Portugal. Noe varmt vann strømmet riktignok inn i Norskehavet, men dette var på dypere vann og det påvirket derfor ikke klimaet.

Det mest markante resultat av det kaldere klimaet var at Den skandinaviske brekappen vokste, og det ble dannet endemorener og breelv-deltaer langs brefronten. Dette er den eneste israndavsetningen som er kartlagt sammenhengende rundt Den skandinaviske brekappen. Det er et paradoks at noe av det beste jordbrukslandet i Norge (Raet gjennom Østfold og Vestfold med utenforliggende leirområder, Halsnøy og Herdla i Vestland og Tautra i Trøndelag) ble dannet på grunn av en klimaforverring.

I overgangen fra yngre dryas til holocen for 11 600 år siden ble det i løpet av noen få hundre år like varmt som i dag. Breen smeltet svært raskt tilbake og dette ga noen enorme smeltevannselver. Nesten all sand og grus og marin leire i Norge er dannet av disse smeltevannselvene.

Østlandsområdet, fra Raet til Mjøsa, er et klassisk område for studier av denne perioden. Innenfor Raet kommer Ås-Ski-trinnet. Det er uklart om disse er dannet i slutten av yngre dryas eller starten på holocen. Morenen til Akertrinnet ligger rundt Oslo by og demmer opp blant annet Maridalsvannet.

Grustak i bergertrinnet har forsynt Oslo med grus i flere tiår. Hauersetertrinnet er et isranddelta der breelva har avsatt enorme mengder sand og grus og bygd deltaet opp til havnivået, som der og da var 205 meter over dagens havnivå. Oslo lufthavn Gardermoen ligger på denne grusflaten. Den finkornete leira ble avsatt i sjøen utenfor deltaet og utgjør nå de fruktbare leirområdene på Romerike.

Det siste av de store isranddeltaene er i minnesundtrinnet som utgjør sørenden av Mjøsa. Det tok om lag 400 år for brefronten å trekke seg tilbake fra Oslo til Minnesund, i gjennomsnitt trakk den seg tilbake rundt 200 meter i året. Den stoppet og dannet avsetningene ved Berger, Jessheim, Hauerseter, Dal og Minnesund, men med ganske korte stopp. Enorme mengder grus og leire ble avsatt i disse områdene. Den yngste morenen på Østlandet, ved Moelv, er om lag 10 500 år gammel.

I Hordaland er landhevningen i holocen godt datert, en vet altså hvor høyt havet sto på hvert sted og til enhver tid. Denne kunnskapen er brukt til å datere isranddeltaer ved å måle høyden. I et landskap med fjell og fjorder i forskjellige retninger ble mønsteret for isavsmeltingen komplisert. Breene i de store fjordene brakk opp raskest. I Sognefjorden trakk brefronten seg tilbake 340 meter i året, i Hardangerfjorden 240 meter, mens den i området imellom trakk seg tilbake i gjennomsnitt 120 meter i året. De siste spor etter breen er en terrasse i Modalen og morener i Eidfjord og Osa, alle datert til å være 10 900 år gamle.

De yngste skuringsstripene i Sørvest-Norge viser isbevegelser ut fra Jotunheimen, så her lå siste rest av den aktive brekappen i de høyeste fjellene. På Østlandet derimot lå den siste sammenhengende rest av brekappen tvers over Gudbrandsdalen og Østerdalen og fjellområdene på begge sider av dalene, der isskillet lå og brekappen var tykkest da den var på det største. Dette førte til at det ble demmet opp store sjøer, større enn Mjøsa i dag, mellom breen og vannskillet i nord. Det kjente Jutulhogget ved Barkald i Østerdalen ble dannet da sjøen i Østerdalen, kalt Nedre Glomsjø, ble tappet over til Rendalen.

For 9500 år siden, sannsynligvis allerede for 10 000 år siden, var brekappen helt borte, selv om små, lokale breer overlevde. Det ser ut som også disse små breene smeltet bort for rundt 7500 år siden. Antagelig var Norge helt uten breer, eller i hvert fall med bare noen ganske få og små breer, i flere hundre år. Dagens breer er altså ikke rester fra istiden.