fjellrev

Kroppsstørrelsen blir mindre mot nord, slik at fjellreven er minst på arktiske øyer som Svalbard og Grønland. Dette er mest en tilpasning til næringstilgangen, der særlig lite mat om vinteren er en utfordring. En mindre kropp trenger mindre mat. Fjellreven i Fennoskandia er blant de største i verden.

Fjellreven lever i kalde omgivelser, der gjennomsnittstemperaturen om vinteren kan ligge godt under –10 °C, mens den om sommeren ligger under +10 °C. Vinterpelsen er svært lang og tett, med lange dekkhår og tett bunnull. Dette gjør at fjellreven tåler veldig mange kuldegrader, den begynner ikke å skjelve for å øke varmeproduksjonen før temperaturen går under –40 °C. Når reven ruller seg sammen for å kvile, legges den tykke halen over mage og snute, nesten som ei dyne. Sommerpelsen er derimot ganske kort og tynn, så en rev i sommer- og vinterpels ser nesten ut som to forskjellige dyr.

Fjellreven forekommer i to fargevarianter, kvitrev og blårev. Kvitreven har fått sitt navn etter vinterpelsen som er helt kvit. Når pelsen er fullt utvikla ser reven helt snøkvit ut, kun to mørke øyne og en mørk snutespiss skiller seg ut. Sommerpelsen er brun på ryggsiden og gråkvit under. Da er hode, rygg og føtter brune.

Blåreven er ikke blå, men mørk. Vinterpelsen kan være nesten helt ensfarga mørk, nesten svart. Oftest er den kanskje mer gråsvart og litt spettete, med en blanding av grått i ulike nyanser. Om våren, i mai–juni, blir blårevens vinterpels ofte sterkt bleika av solen, så før den felles kan den se helt kvit ut. Sommerpelsen er ensfarga brun, nærmest sjokoladebrun. Enkelte blårever har noen små kvite flekker, for eksempel på brystet. Både for blårev og kvitrev finnes det fargevarianter med en lysere brun farge. Dette er muligens et resultat av innavl og tilhørende liten genetisk variasjon.

Sammenlignet med andre rever i slekten Vulpes har fjellreven korte og avrundede ører og kortere snute. Dette regnes som tilpasninger til et arktisk klima, ved at det gir mindre varmetap.

Som andre rever er fjellreven en generalist i matveien, den spiser det som er tilgjengelig der den lever. I kontinentale områder har imidlertid smågnagere spesielt stor betydning som føde, ikke minst fordi fjellreven er avhengig av gode smågnagerår for å kunne fø opp valper. Ulike arter av lemen har svært stor betydning, kanskje ikke minst fordi disse i enkelte år opptrer i store mengder. I våre fjellområder deler fjellreven nesten et skjebnefellesskap med lemenet, den klarer bare å fø opp valper når det er godt med lemen. Valpene kan vokse opp på en føde bestående av hele 80–90 prosent lemen. I dårlige lemenår fødes få eller ingen valper.

På arktiske øyer uten lemen består føden mye mer av fugler, spesielt sjøfugler og gjess. På Svalbard fødes de fleste valpekullene i nærheten av fuglefjell, og valpene vokser opp på en diett mest bestående av alkefugler (polarlomvi og alkekonge), krykkje og havhest. De voksne revene har en utrolig evne til å klatre i fuglefjell, men klarer likevel kun å nå fram til en svært liten del av koloniene. Mye av føden finner fjellreven under fuglefjellet i form av egg og unger som har falt ut av reiret eller fjellhylla. Den kan også rane byttet fra polarmåker. I kolonier med alkekonge kan fjellreven ligge på lur og fange fugler idet de lander.

Den innførte østmarkmusa på Svalbard har liten eller ingen betydning som føde for fjellreven. På Island finnes det småskogmus, innført med vikingene, men heller ikke den har stor betydning som føde for fjellreven. Fjellrever på Island, Grønland og andre øyer kan finne en stor del av føden i fjæresonen, både marine virvelløse dyr og fisk. I en studie fra Grønland utgjorde fisk 40–70 prosent av føden hos rever som levde langs kysten, denne matkilden var viktig hele året. Fjellrever langs kysten sier heller ikke nei takk til en død sel eller andre dyr som driver i land.

Om vinteren er fødetilbudet ofte sterkt begrensa, både på Svalbard og i de norske fjellene. Da har de fleste fuglene forlatt landet, og lemen og mus kan gjemme seg under et tykt snødekke. Da kan kadavre etter større dyr ha stor betydning for overlevelsen, først og fremst reinsdyr (både svalbardrein, villrein og tamrein). Vinteren kan være tøff for reinsdyr og mange kan dø, men fjellreven spiser også rester etterlatt av større rovdyr som jerv. På Svalbard også rester etter isbjørnens selslakt. Fjellrevens gode luktesans hjelper den til å finne et kadaver på lang avstand.

Fjellreven har imidlertid også en annen strategi for å bedre overlevelsen, den hamstrer mat. Når det er overskudd av føde blir denne ivrig hamstra ved å grave den ned i bakken. I kalde omgivelser kan maten holde seg godt på denne måten. Fjellreven hamstrer både fugleegg, fugler, deler av dyr og i det hele tatt alt som kan spises. Slike matgjemmer kan reven gjenfinne selv under et snødekke. Fjellrevens tredje strategi for å overleve vinteren er å lagre fett på kroppen. Fettet lagres både under huden og mellom de indre organer og kan utgjøre 30 prosent av revens vekt. Dette gjør at den kan klare seg lenge uten mat.

Fjellreven lever i områder der bakken er frossen store deler av året, slik at den er vanskelig å grave i. Gjenbruk er derfor en god strategi, så fjellreven bruker gjerne de samme hiområder år etter år og generasjon etter generasjon. I Fennoskandia kan man godt tenke seg at flere hi har vært brukt siden istida tok slutt for ti tusen år siden. Her graver fjellreven ut sine hi helst i sand, som i fjellet gjerne er i morener og eskere. De voksne graver litt hver sommer når de bruker hiet. Et stort hi kan ha 50–100 åpne inngangshull og mange som er sunket sammen.

Hiet gjødsles med lort, urin og bytterester, slik at en spesielt grønn og frodig vegetasjon utvikles. Et slikt fjellrevhi kan gjenkjennes selv om det ikke har vært i bruk på mange tiår. Også fjellsprekker, ur og store steiner kan brukes som hi. På Svalbard finnes det lite sand å grave i, så kun få hi er utgravd i bakken. Her ligger i stedet de fleste hi i ur eller fjellsprekker.

Paringen foregår i mars–april og hunnen går drektig i omtrent 52 dager. Valpene fødes dermed i mai–juni, dette gjelder over hele artens utbredelse. I gode lemenår kan det være svært mange valper i kullet, ofte over 10 og kanskje så mange som 20 valper. Det forekommer imidlertid at to hunner føder valpene i samme hi, da kan valpene i hiet være av ulik størrelse. I mindre gode lemenår fødes helst færre valper og i dårlige år ingen. På Svalbard er kullstørrelsen langt mindre, omkring 5–6 valper.

Som hos andre hundedyr er valpene blinde og døve ved fødselen og har en egen, mørk valpepels. De begynner å komme ut av hiet ved tre ukers alder, da er synet bedre og de er i ferd med å felle valpepelsen. Unge revers pelsfarge er som hos voksne rever. Når valpene kommer ut av hiet, begynner de snart også å spise fast føde. Deretter får de mindre og mindre melk fra moren, til de er avvent omkring 1,5 måneder gamle.

Før valpene begynner å komme ut av hiet oppholder også hunnen seg mest inne, mens hannen bringer henne mat. Siden jakter begge foreldrene for å skaffe mat til valpene. Blant valpene kan det være stor konkurranse om føden, da gjelder det å være den første som når fram til den voksne reven som kommer med mat. I gode tider bringer foreldrene imidlertid ofte så mye mat til hiet at ikke alt sammen blir spist opp eller hamstra.

Valpene lekeslåss gjerne på eller utenfor hiet og utforskertrangen blir stadig større ettersom de vokser. De kan begynne å følge med en voksen rev på jakt fra tidlig alder. Ved tre måneders alder er de nesten utvokst, og mange forlater hiet for godt. Vinteren kan nok komme brått på dem og dødeligheten er stor, med mangel på mat som viktigste dødsårsak. Vinterpelsen kan begynne å vokse ut midt på sommeren, mens valpene enda er halvvoksne, men er ikke fullt utvikla før utpå høsten. Denne veksten avhenger også av næringstilgangen.

Fjellreven lever høyt til fjells eller langt mot nord. Den kvite vinterpelsen hos kvitreven er kamuflasje, både i forhold til fiender og mulige byttedyr. Den mørke pelsen hos blårev regnes vanligvis som kamuflasje i områder uten eller med lite snø, som i fjæresonen på Island og Grønland. Kvitreven er langt i flertall i de fleste områder, kun på enkelte øyer kan det være en overvekt av blårev. Begge fargetyper kan finnes i samme valpekull, men da må minst én av foreldrene være blårev. Er begge kvitrever får de kun kvitrevvalper.

Fjellrevens fiender er først og fremst rødrev og kongeørn, begge kan drepe både voksne og valper. Kongeørnen dreper fjellrev for føde, mens rødreven kanskje gjør det mer for å fjerne en konkurrent. Til en viss grad har nok rødreven alltid levd i de fleste av våre fjellområder, men i seinere tid kan den ha økt mye i antall. Dette kan være et resultat av klimaendringer, fordi et mildere klima favoriserer rødreven. Rødreven overtar gjerne fjellrevens hi og de to artene konkurrerer om samme føde og de samme leveområdene. Derfor utgjør rødreven en stor trussel mot fjellreven, spesielt i lavereliggende fjellområder og sørlige tundraområder.

Fjellreven i Fennoskandia har også et problem eller to med føden. For å kunne fø opp valper må det finnes en god bestand av lemen eller mus. Det går nå lenger tid mellom gode lemenår og de er kanskje blitt mer uforutsigbare, kanskje også mindre i omfang. Der lemenbestanden tidligere gjerne nådde en topp hvert tredje til femte år, skjer dette nå kanskje bare hvert femte til tiende år. Når få rever blir eldre enn fem år, vil de ikke oppleve mange store topper i lemenbestanden. Dermed går det for lang tid mellom gode år for fjellreven, slik at få rever lever lenge nok til å formere seg. Støttefôring av fjellrev er derfor et effektivt tiltak som bidrar både til bedre formering og overlevelse.

Om vinteren er mange av fjellrevens byttedyr forsvunnet eller vanskelig tilgjengelige. Det er også mangel på store rovpattedyr som kan jakte på reinsdyr og etterlate rester til fjellreven. Fjellets økosystem er ikke lenger naturlig, heller ikke i nasjonalparker. Matmangel om vinteren er kritisk og kan føre til at mange fjellrever dør. På samme tid som fjellreven nesten ble utrydda i Norge, ble også villreinen nesten utrydda. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til at fjellrevbestanden over lang tid ikke klarte å ta seg opp igjen etter fredningen.

Om sommeren regnes fjellreven som territoriell, der et par forsvarer sitt leveområde. Den er imidlertid ikke mer territoriell enn at to hunner kan føde sine kull i samme hi og at det kan være kort avstand mellom hi som er i bruk. Størrelsen på leveområdet varierer svært mye, avhengig av næringstilgangen og hvordan byttedyrene er fordelt i terrenget. Ofte er leveområdet 10–20 kvadratkilometer (km²) stort om sommeren. På Svalbard varierer det svært mye, fra 5 til 120 km² for mer stedfaste rever. Om vinteren bruker ikke fjellreven nødvendigvis et fast og vel avgrensa leveområde. Valpene vil gjerne vandre ut, men også voksne rever kan forlate området som ble brukt om sommeren. Mange er nok nødt til å vandre ut for å finne føde.

På Svalbard forlater mange fjellrever sine sommerområder og legger ut på kortere eller lengre vandringer om vinteren. Flere vandrer antakelig rundt hele vinteren uten å bruke et bestemt område. De kan også vandre langt ut på isen, kanskje tiltrukket av rester etter isbjørnens måltider eller andre mulige byttedyr. Et individ som ble øremerket i Ny-Ålesund på vestkysten av Svalbard, ble gjenfunnet (skutt) på Novaja Semlja i Russland. Den hadde da tilbakelagt 1200 kilometer i luftlinje, men hadde nok vandret en betydelig lengre distanse. Et annet individ merket i samme område med satellittsender, vandret først østover tvers over Svalbard, så nordover på isen før den snudde vestover mot det nordligste Grønland og derfra videre til Ellesmereøya i Canada. En reise på til sammen 4599 kilometer over fire måneder. Flere langvandrere er også kjent fra Nord-Amerika. Slik vandringer bidrar til å redusere genetiske forskjeller mellom bestander i ulike områder.

Flere tiltak ble gjennomført som forskningsprosjekter, for så å bli forvaltningstiltak. Spesielt tre tiltak ble gjort og gjøres delvis fortsatt for å bedre fjellrevbestanden:

• oppdrett i fangenskap (innhegninger) for utsetting i fjellet
• støttefôring i leveområdene, med tørrfôr fra fôringsautomater
• jakt på rødrev i fjellrevens leveområder for å minske antallet

Alle tiltakene virker og har ført til en økning i bestanden, slik at et økende antall valpekull er blitt født de siste 20 årene. I 2022 ble det registrert 72 fjellrevkull i Norge med totalt 354 valper, det største antall som er registrert i løpet av overvåkingsprogrammet. Dessuten ble hele 92 kull med 407 valper funnet i Sverige. Støttefôring kan ha vært en medvirkende årsak til at så mange kull ble født, fordi bestanden av lemen var ikke like stor over alt. Yngling blant utsatte fjellrever er godt dokumentert, det samme er at flere av dem har foretatt lange vandringer til andre områder.

I Artsdatabankens siste rødliste fra 2020 ble fjellreven nedgradert fra kritisk truet (CR) til truet (EN). Dette er også gjort i Sverige. Bestanden i Norge ble da beregnet til 200–300 voksne rever, mens den i Sverige ble beregnet til i overkant av 200 voksne rever. Fjellreven i Finland er fortsatt nesten utryddet. For Norge ble det konkludert med: «Dette gir en beregnet verdi ut fra IUCNs føre-var hensyn på 153 voksne individer. Dermed er populasjonsstørrelsen innenfor terskelverdien for EN etter D1 kriteriet.» Denne vurderingen er basert på at bestanden i de fleste fjellområder «ikke vil dø ut innen 10 år dersom tiltakene opphører». Det er ikke kjent hvordan de kom fram til denne konklusjonen, som trolig er svært usikker. Vi får bare håpe at nedgraderingen ikke fører til at tiltakene reduseres eller opphører.

På Svalbard finnes ikke rødrev, og klimaendringer fører ikke umiddelbart til negative konsekvenser for fjellreven. Slike vil imidlertid kunne oppstå gjennom endringer og reduksjoner i bestandene av sjøfugler. En annen trussel kan være utbrudd av sykdommer, som rabies. Fjellrevbestanden på Svalbard er ikke spesielt stor, men regnes som levedyktig.

Fortsatt er det utstrakt jakt på arten i Russland og Nord-Amerika og i disse landene regnes bestanden som god og levedyktig (LC).