isbjørn

Isbjørner er den største av bjørneartene. Bare kodiakbjørnen som er en underart av brunbjørn kan bli like stor. Kroppslengden til voksne hannbjørner varierer mellom 180 og 260 centimeter, og de kan ha en skulderhøyde på opptil 170 centimeter. Isbjørnen har en kort hale på mellom 6 og 13 centimeter. Hannene (bamsene) veier omtrent dobbelt så mye som hunnene (binnene). En fullvoksen hann veier normalt 300–600 kilo, men de aller største kan veie opptil 800 kilo. Hunnene veier 150–300 kilo og kan doble kroppsvekten mot slutten av drektighetsperioden.

Sammenlignet med andre bjørner er hodet til isbjørnen langt og smalt og lite i forhold til kroppsstørrelsen. Man kan se forskjell på hunner og fullvoksne hanner på avstand, ikke bare fordi hannene er større, men fordi nakken er tykkere enn hodet hos hannene. Ørene er små og pelskledde. Snuten er bred og sort. Øynene er brune og dekket av en hinne som beskytter mot ultrafiolett (UV) stråling. Hjørnetennene til isbjørnen er lange og kraftige, mens kinntennene er skarpe og tilpasset et kosthold bestående nesten utelukkende av kjøtt.

Pelsen til isbjørnen består av tett underpels (bunnull) med et lag lange, hule dekkhår over. Hårene i både over- og underpelsen er gjennomsiktige, men pelsen ser hvit, gulhvit eller grålig ut. Huden er sort. Under huden har isbjørnen et om lag ti centimeter tykt fettlag (spekk) som beskytter mot kulde. Spekket hjelper også sammen med de hule hårene til å gi oppdrift når bjørnen svømmer.

Isbjørnen har store flate føtter som er omtrent 30 centimeter lange. Fotsålene er pelskledde, og de sorte tredeputene er dekket med papiller som virker som sugekopper mot isen og dermed forhindrer at bjørnen glir. På forlabbene er tærne delvis forbundet med svømmehud som gir føttene egenskaper som padleårer i vannet. Den store overflaten gjør at de egner seg godt til å gå på og grave i snø. Klørne er kraftige og opptil fem centimeter lange. De brukes til å fange og holde fast byttedyr og gir godt feste på isen.

Paringstiden er i mars–juni og i denne perioden oppsøker hannene områder der de kan møte hunner. Paringen foregår en ukes tid etter møtet og kan foregå over flere dager. Både hanner og hunner kan pare seg med flere i løpet av én sesong, men er bare sammen med én om gangen. Det befruktede egget utvikles så ikke før på høsten (september–oktober) når binnene går i hi. Dette fenomenet kalles forsinket implantasjon.

Hunnen lager hi i snøen, vanligvis på land nær havet og i noen tilfeller på havisen. I egnede områder kan det være stor tetthet av hi. Ungene fødes i perioden november–januar i kull som vanligvis er på én til to unger (i sjeldne tilfeller tre). Mor og unger blir i hiet til mars–april. Tidspunktene for paring og formering varierer geografisk.

Ungene veier bare om lag en halv kilo når de blir født og rundt ti kilo når de forlater hiet med moren etter et par måneder. De følger henne i omtrent 2,5 år. Dødeligheten hos isbjørnunger er høy, særlig i første leveår, og bare en tredjedel overlever til den alderen da de blir selvstendige. Binnene får sine første unger når de er fem til seks år gamle, og får deretter vanligvis et nytt kull hvert tredje år. Bamsene blir først helt utvokste og begynner å formere seg ved en alder på mellom åtte og ti år. Levealderen er omtrent 30 år for hunner og 25 år for hanner.

Den viktigste næringskilden til isbjørn er sel. Først og fremst ringsel og til en viss grad storkobbe. Isbjørnen jakter på isen og har en spesielt intens jaktperiode mens selen har unger. Ringselen prøver å gjemme ungene ved å føde og amme dem inne i hulrom i isen, men isbjørnen har svært god luktesans og finner mange av dem. Når den har lokalisert en selunge, reiser den seg på bakbena for så å kaste seg med full tyngde ned i isen for å lage en åpning til selhulen. Den tar også sel som dukker opp fra pustehull i isen.

Isbjørnen har ikke lik tilgang på mat hele året og kan sulte i lange perioder. Den kan også gå voldsomt opp i vekt på kort tid når den har nok å spise. Hvis anledningen byr seg til å fange eller spise åtsler av grønlandssel, klappmyss, steinkobbe, hvalross eller mindre hvaler som hvithval, narhval og grønlandshval, gjør den også det. Isbjørn kan også spise sjøfugl, fisk og egg. I områder med bebyggelse eller besøkende forsyner isbjørnen seg gjerne av det meste den kommer over; spiselig eller ikke.

Isbjørnen beveger seg mye for å oppsøke områder med sel og for å få mest mulig tid på havisen gjennom sesongen. Arten er ikke territoriell, men voksne dyr lever alene. Størrelsen på leveområdene per dyr varierer og er blitt målt fra 1000 kvadratkilometer til 600 000 kvadratkilometer. Det meste vi har av data er fra hunner, fordi hannene har tykkere hals enn hode og derfor ikke kan gå med radiohalsbånd og bli overvåket.

Ingen vet nøyaktig hvor mange isbjørner det finnes i verden da de er svært vanskelige å telle og overvåke, men det beregnede antallet er på mellom 20 000 og 25 000 dyr. Bestandens utvikling er ukjent og arten er regnet som sårbar av den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Verdens totale isbjørnbestand er fordelt på 19 underbestander. Noen av disse er utbredt på tvers av flere nasjoner og forvaltes da i samarbeid.

På Svalbard og islagte deler av Barentshavet er det en felles norsk-russisk isbjørnbestand (denne er 1 av de 19 underbestandene og kalles barentshavbestanden). Utbredelsen er fra Framstredet mellom Grønland og Svalbard i vest til Frans Josefs land i Russland i øst. Antallet bjørner i denne bestanden ble sist beregnet i 2004, og det usikre anslaget var da på mellom 1899 og 3592 dyr. Det antas at barentshavbestanden i dag består av mindre enn 1000 reproduserende individer, og den er oppført som sårbar på norsk rødliste for arter.

Klimaendringer er den største trusselen for isbjørnen, som mister livsgrunnlaget når havisen smelter. Trenden er at isen smelter tidligere på våren og dannes senere på høsten. Dermed forkortes isbjørnens jaktsesong. Sen ankomst av havis gjør også at hunnene ikke rekker å komme frem til hiområdene i tide på høsten, noe som resulterer i at det fødes færre unger. At hunnene må gå lengre tid uten mat og derved får dårligere helse, har også stor betydning for ungenes overlevelse.

Klimaendringer vil føre til nedgang i alle isbjørnbestandene, men i ulikt tempo i forskjellige geografiske regioner. Barentshavet er det havområdet i Arktis der sommerisen forsvinner raskest, og det er anslått at den kan bli helt borte i løpet av 10–40 år. Nyere forskning viser at isbjørnen trolig ikke vil klare å tilpasse seg et landbasert kosthold når havisen forsvinner. Effekten av klimaendringer bidrar i tillegg til å gjøre isbjørnen mer sårbar for andre trusler.

Som et rovdyr øverst i næringskjeden er isbjørnen særlig utsatt for fettløselige miljøgifter. I de europeiske delene av Arktis har det blitt påvist høye verdier av langtransporterte fettløselige miljøgifter som fraktes dit med luft- og havstrømmer. Giftkonsentrasjonen er spesielt høy i avmagrede dyr, og giftstoffene frigjøres i blodet når kroppsfettet er fortært. Isbjørnungene får bokstavelig talt giftstoffene inn med morsmelken, som har veldig høyt fettinnhold. Forurensning er blitt koblet til nedsatt forplantningsevne, svekket immunsystem og kreft hos isbjørn.

Issmelting fører til økt skipsfart og oljevirksomhet i Arktis, og dette påvirker isbjørnen negativt ved forstyrrelser og økte miljøskadelige utslipp. Det er også et økende problem at isbjørner oppsøker bebyggede områder og kommer i konflikt med mennesker og dermed risikerer å bli skutt.

Norsk isbjørnjakt har lange tradisjoner, men ble først storstilt da antallet hvalross og grønlandshval hadde gått kraftig ned som resultat av overhøsting. I forbindelse med oppdagelsen av Bjørnøya i 1596 skal Willem Barentsz ha skutt den første isbjørnen på Svalbard. Ifølge fangst- og handelsstatistikk ble til sammen 28 611 isbjørnskinn ilandført i løpet av årene 1871–1973. Dette tilsvarer gjennomsnittlig 280 dyr årlig, men var i perioder langt høyere. Det ble også fanget levende bjørner, og 2000 isbjørnunger ble solgt til dyreparker og sirkus over hele verden.

Mesteparten av jakten ble utført om sommeren fra selfangstskuter som hadde bur til levende bjørner om bord. I tillegg sto overvintrende fangstfolk for en del isbjørnjakt. De fleste av dyrene ble skutt, men frem til et forbud i 1927 ble også giftåte benyttet som fangstmetode. Det var utstrakt bruk av selvskudd der et åte festet til et skytevåpen ble lagt under en kasse på isen. Bjørnen måtte stikke hodet inn i kassen for å få tak i åtet og ble skutt når den dro i det. Turistjakt fra båt forekom også, og mot slutten av fangstperioden ble flere titalls isbjørn felt av turister hvert år.

Jakt på unger og binner med unger ble først forbudt i 1965. På slutten av 1960-tallet var isbjørnbestanden på Svalbard redusert til rundt 1000 dyr.