første verdenskrig

Den eldste av de to blokkene var i utgangspunktet et defensivt forsvarsforbund (Zweibund) fra 1879 mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn. Dette ble til Trippelalliansen i 1882 da Italia ble medlem.

Fra opprettelsen av det tyske keiserriket i 1871 hadde Tyskland søkt både å forsvare og å befeste sin posisjon i Europa og verden på en måte som stod i samsvar med landets økonomiske og militære styrke. Samtidig fryktet Tyskland fransk revansjisme for nederlaget i den fransk-tyske krigen i 1870 og var urolige for en allianse mellom Russland og Frankrike. Det siste ville innebære at Tyskland i en fremtidig krig ville bli tvunget til å utkjempe en tofrontskrig i vest og øst. Derfor forsøkte tyske ledere som Otto von Bismarck å motarbeide en russisk-fransk allianse.

For alliansepartner Østerrike-Ungarn var opprettholdelsen av rikets eksistens en hovedbegrunnelse for samarbeidet med Tyskland. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var etnisk og kulturelt mangfoldig. Fremveksten av nasjonalisme og nasjonalistiske bevegelser med uavhengighetskrav, særlig blant de slaviske folkegruppene, førte til at myndighetene følte seg truet. Denne veksten i nasjonalistbevegelser medførte også et anspent forhold til flere nabostater som Serbia, Italia og Romania.

Forholdet mellom Østerrike-Ungarn og alliansepartner Italia var i hele perioden ytterst anstrengt da sistnevnte gjorde krav på italiensk-befolkede områder i blant annet Tirol og Istria (se irredentisme). For Italia var det å få aksept for landets stormaktsambisjoner i Middelhavet og i Afrika en hovedgrunn til at de gikk inn i alliansen i 1882.

På den andre siden stod det som ble omtalt som Trippelententen. I utgangspunktet var dette en mye løsere allianse enn Trippelalliansen. Bakgrunnen for ententen var en fransk-russisk militærallianse fra 1892–1894, som var med på å formalisere de mange økonomiske og kulturelle bånd som hadde vokst frem mellom de to landene på 1880-tallet. Et hemmelig avtalepunkt fastslo at dersom en av de to statene ble angrepet av et medlem fra Trippelalliansen, skulle den andre gå til angrep på dette landet.

For Frankrike var trusselen fra et samlet Tyskland en hovedmotivasjon, noe som ble forsterket av landets ydmykende nederlag i den fransk-tyske krig i 1870–1871 og tapet av Alsace-Lorraine. For Russland var både landets nasjonale, ideologiske og strategiske interesser på Balkan, der det kom i motsetningsforhold til Tyskland og Østerrike-Ungarn, en viktig årsak til et tettere samarbeid med Frankrike. En stadig svakere osmansk tilstedeværelse på Balkan gjorde at Russland øynet håp om å styrke sin kontroll i området, og særlig rundt Svartehavet som i flere generasjoner hadde vært et strategisk mål.

Storbritannia stod lenge utenfor det europeiske alliansesystemet og fulgte en utenrikspolitikk av «splendid isolation». I kraft av å være verdens mektigste stat mente britene at de kunne følge en alliansefri linje. Til tross for dette fantes det også sterke krefter i landet som ønsket en allianse med enten Tyskland eller Frankrike. Storbritannias mange oversjøiske besittelser, dominerende finansielle posisjon og kontroll med verdenshandelen, brakte imidlertid landet i konflikt med flere av de europeiske stormakter i tiårene før utbruddet av krigen.

Frankrikes stadig voksende kolonirike i Afrika og deler av Asia mot slutten av 1800-tallet førte til flere konflikter med Storbritannia. De to stormaktene var nær ved å havne i krig med hverandre en rekke ganger. Etter Fashoda-konflikten i 1898 klarte man imidlertid å komme frem til en viss enighet, og en avtale mellom de to landene ble undertegnet i 1904. Denne entente cordiale («hjertelig forståelse») var i utgangspunktet ingen militærallianse, men var tenkt å løse en rekke konflikter knyttet til de to staters kolonier i Afrika.

I Asia støtte også britiske interesser i Afghanistan og Iran sammen med russiske ambisjoner. Etter Russlands nederlag i den russisk-japanske krig i 1904–1905 inngikk imidlertid russerne en avtale med Storbritannia i 1907. Avtalen var, som den britisk-franske, i utgangspunktet ikke militær, men ment å avklare forholdet mellom de to statene i denne delen av verden.

En av forklaringene på at politikere og militære handlet som de gjorde i 1914, var troen på at krigen ville bli blodig, men kortvarig. «Hjem til jul», var et av slagordene som gjenlød i de europeiske hovedstedene sensommeren 1914. En rask mobilisering av nasjonens militære styrker samt en offensiv vilje til å vinne («spirit of the offensive»), skulle sørge for at krigen raskt kunne sluttføres. Det var få som kunne forestille seg den moderne krigen, preget av industrisamfunnet med massehærer og ny teknologi.

Tanken om en hurtig avgjørelse på krigen var lagt til grunn for de tyske krigsplaner ved utbruddet. Tyskland fryktet at landet kunne bli tvunget til å utkjempe en tofrontskrig, og den tyske militære strategi var basert på en offensiv først mot Frankrike, så mot Russland. Tanken var å kunne dra fordeler av de indre linjer i Tyskland ved å utnytte jernbanenettet til hurtige troppeoverføringer mellom vest og øst.

Den såkalte Schlieffenplanen gikk ut på at hovedtyngden av den tyske militærmakt først skulle settes inn for å beseire Frankrike. Deretter skulle den flyttes raskt over til øst og Russland. Tyskerne regnet med at den russiske mobiliseringen og fremrykningen ville være langsom. Derfor skulle forsvaret mot Russland ha et defensivt preg fram til Frankrike var beseiret. I vest skulle seieren mot Frankrike sikres gjennom en tysk innmarsj i det nordlige Frankrike og det nøytrale Belgia. Slik skulle den tyske fremrykningen fungere som en svingdør som omringet den franske hær og presset den mot grensen til Sveits.

Den tyske planen lyktes nesten. Under ledelse av general Helmuth von Moltke angrep tyskerne i vest med 78 divisjoner. Mot dette stod 72 franske divisjoner, seks belgiske og et britisk ekspedisjonskorps på fem divisjoner. Da tyskerne rykket inn i Belgia og Nord-Frankrike, måtte de allierte vike. De alliertes stilling ble ytterligere svekket etter et feilslått fransk angrep mot Tyskland i sørøst, den såkalte Plan XVII, som ble slått tilbake av tyske styrker.

I slutten av august stod tyske avdelinger cirka 50 kilometer fra Paris, men nå ble det klart at de tyske planleggerne hadde undervurdert de praktiske og logistiske problemene ved en invasjon. Forsyningslinjer ble stadig lengre, og kommunikasjonen mellom de tyske armeer og ledelsen var dårlig. General Helmuth von Moltke foretok en rekke omdisponeringer av styrkene som svekket den tyske høyreflanken. Samtidig rykket russerne hurtigere frem i Øst-Preussen enn ventet.

Det som til slutt satte en stopper for Schlieffenplanen, var en fransk-britisk motoffensiv langs elven Marne (Slaget ved Marne) i september 1914, ofte omtalt som «miraklet ved Marne». Under ledelse av den franske øverstbefalende general Joseph Joffre ble det tyske forsøket på å erobre Paris stanset.

Konsekvensen var at den tyske fremmarsjen delvis stoppet opp, og delvis endret retning. Von Moltke valgte å sende den tyske offensiven mot nordvest og kysten for å erobre de franske havnebyene. Under det som senere er kjent som kappløpet mot havet (Race to the sea), forsøkte både den tyske hær og de allierte å komme rundt hverandres flanker i et forsøk på å falle motstanderen i ryggen.

I denne fasen av krigen var styrkene på vestfronten fremdeles i bevegelse. Men etter det første slaget ved den belgiske byen Ieper (fransk Ypres, tysk Ypern) mot slutten av november 1914, begynte begge sider å grave seg ned i de første provisoriske skyttergravene langs hele frontlinjen. Krigen gikk over til å bli en stillingskrig.

På østfronten var situasjonen en annen. I øst rykket tyske avdelinger hurtig frem under ledelse av general Paul von Hindenburg og hans stabssjef general Erich Ludendorff. To russiske armeer ble slått i to store slag ved Tannenberg og De masuriske sjøer. Forbundsfellen Østerrike-Ungarn hadde en viss suksess mot russerne i startfasen, men så fulgte en russisk motoffensiv og innmarsj i Galicja.

Østerrike-Ungarn møtte også vanskeligheter under sitt angrep på Serbia. Selv om de serbiske styrkene var klart underlegne sin mektige motstander, var flertallet av de serbiske soldatene erfarne krigere fra de nylig avsluttede Balkankrigene. I tillegg var deler av den østerrikske invasjonsplanen gjort kjent for den serbiske militærledelse gjennom deres russiske allierte. Dette førte til en begrenset fremgang for den østerrikske invasjonen av Serbia. I desember var serbiske styrker i stand til å gjenerobre landets hovedstad Beograd på grensen mellom de to landene.

Selv om krigen hadde sitt utgangspunkt i Europa, og med de europeiske stormaktene som sentrale aktører, ble den raskt en verdensomspennende konflikt. De første utenomeuropeiske statene ble trukket med allerede i august 1914 da de oversjøiske besittelsene til Storbritannia, Belgia, Tyskland og Frankrike fulgte sine moderland inn i krigen.

Det var også de europeiske besittelsene som var utgangspunkt for flere stridigheter i løpet av krigsårene. Allerede i slutten av august 1914 okkuperte styrker fra New Zealand tysk Samoa med støtte av australske og franske marinefartøy. Australia gikk til angrep på tysk Ny-Guinea i september og landsatte en styrke for å okkupere øya.

Høsten samme år beleiret og inntok en britisk-japansk styrke den tyske kolonien Tsingtau i Kina. Den kinesiske havnebyen var viktig for tyske krigsskip, og byen støttet også de tyske koloniene i Stillehavet. Det var blant annet herfra at det tyske krigsskipet SMS Emden i september 1914 gjennomførte flere tokt mot britiske mål og bombarderte blant annet Madras i India. I oktober utkjempet Emden et større slag med franske og russiske krigsskip ved Malakkastredet før den australske krysseren HMAS Sydney satte en stopper for skipets herjinger i slaget ved Kokosøyene 9. november.

Det osmanske rikets allianse med sentralmaktene fra høsten 1914 brakte krigen til Midtøsten. I Egypt, som var under britisk kontroll, etablerte Storbritannia flere treningsleirer for australske, newzealandske og britiske avdelinger. Britene fryktet også at osmanske styrker skulle true deres kontroll over Suezkanalen.

Med begrenset fremgang på vestfronten søkte de allierte etter nye strategier og muligheter utenfor Europa. På alliert siden var det flere, blant andre den britiske marineminister Winston Churchill, som ivret for en alliert invasjon av den tyrkiske halvøya Gallipoli i det østlige Middelhavet. Målet var å erobre Konstantinopel, beseire Det osmanske riket og avlaste russerne. En alliert landgang på Gallipoli var ment å skaffe kontroll over Dardanellene og sikre fri forbindelse med Svartehavet og Russland. En større alliert styrke bestående av australske, newzealandske, britiske og franske tropper ble satt i land 25. april. Dårlig planlegging, manglende oversikt over fiendens styrker – samt velorganisert motstand under ledelse av blant andre en ung Mustafa Kemal, påførte den allierte invasjonsstyrken store tap (se Gallipolifelttoget).

Et nytt britisk landgangsforsøk ved Suvla i august gjorde ikke situasjonen bedre, og kampene utviklet seg til en stillingskrig. Den allierte situasjonen ble etter hvert uutholdelig, og fra slutten av november til slutten av desember 1915 ble antall soldater gradvis redusert. Den feilslåtte landgangen på Gallipoli fikk både militære og politiske konsekvenser i Storbritannia. Den øverste sjefen for ekspedisjonen, general sir Ian Hamilton (1853–1947), ble avsatt i oktober, og Churchill ble tvunget til å gå av som marineminister.

I løpet av krigen sikret de allierte, med hovedsakelig britiske styrker, kontrollen over Iran, Irak og Palestina. Gaza og Jerusalem ble inntatt i 1917. Den allierte fremgangen var delvis basert på arabisk misnøye med Det osmanske riket. Fra 1916 og frem til krigens slutt stilte flere arabiske ledere seg i spissen for et opprør og samarbeidet med blant andre den britiske offiseren Thomas Edward Lawrence.

Få dager etter krigserklæringene i Europa gikk Frankrike og Storbritannia til angrep på de tyske koloniene i Togoland og Kamerun. I løpet av krigen drev tyske styrker i Tysk Øst-Afrika (Tanganyika, Rwanda og Burundi) under ledelse av Paul von Lettow-Vorbeck en utstrakt gerilja-inspirert krig mot en felles alliert styrke bestående av britiske, franske og belgiske soldater. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i både antall soldater og utstyr. De ble likevel ansett som viktige ettersom de tvang de allierte til å sette inn soldater og utstyr som ellers kunne ha blitt brukt på vestfronten. Alle de europeiske statene som kjempet i Afrika innrullerte store avdelinger med lokale (askari) soldater i sine hærer.

I Europa gravde millionhærene seg ned, og frontene ble kjennetegnet av milevis med skyttergraver. I starten av krigen hadde defensive våpen som maskingevær overtaket da angrepsvåpen som artilleri ennå manglet gjennombruddskraft til å bryte gjennom forsvarstillinger. Andre nyvinninger som fly og stridsvogner ble i krigens første år kun brukt med begrenset fremgang. Dette skulle endre seg i løpet av krigens gang, og fra et militært perspektiv kan krigen i 1914 og 1918 ansees som to veldig ulike kriger.

Både de allierte og sentralmaktene forsøkte flere nye strategier for å bryte den fastlåste situasjonen. I slutten av april 1915 brukte tyske avdelinger klorgass for første gang da de forsøkte å erobre Ieper – under det som er kjent som det andre slaget om Ieper. Tidlig om morgenen 22. april ble nærmere 6000 gassbeholdere åpnet, og en svak vind blåste gasskyen mot de franske skyttergravene som var bemannet med marokkanske og algeriske kolonitropper.

Det tyske gassvåpenet var utviklet av den tyske kjemikeren Fritz Haber, som selv var til stede under de siste forberedelsene til angrepet. Det tyske gassangrepet skapte umiddelbart kaos og panikk i de franske linjer, men etter litt tid klarte kanadiske og andre allierte styrker å gjenopprette forsvarslinjen.

De tyske styrkene brukte gass ved flere angrep i og rundt Ieper, men med begrenset fremgang. I september samme år brukte også britene gass ved slaget om Loos nordvest i Frankrike, uten at de klarte å utnytte fordelene dette ga dem. Ulike former for giftgass ble brukt av begge sider i de kommende krigsårene og voldte store skader.

Året 1916 ble preget av store masseslag på vest- og østfronten der begge parter siktet mot et gjennombrudd. Bruken av stadig mer og større artilleri, samt konsentrasjonen av stadig større formasjoner med soldater, ble en utbredt strategi på begge sider av fronten.

Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn hadde innsett at å gjennomføre angrep i åpent terreng var vanskelig og kostbart. I februar 1916 hadde tyskerne derfor bestemt seg for å angripe de franske forsvarslinjene ved byen Verdun. Planen var å konsentrere en større andel avdelinger på ett punkt og med solid understøttelse fra artilleri som skulle sprenge vei for de angripende avdelinger. Målet var ikke å innta selve Verdun, selv om det naturligvis ville være en fordel, men å tvinge franskmennene til å bruke alle sine ressurser til å forsvare området. Tanken var «å blø den franske hær hvit», som han uttrykte det.

De første tyske angrepene var suksessrike, og i løpet av få dager var frontlinjen presset flere kilometer fremover. Det ble kjempet spesielt hardt rundt en rekke franske forsvarsverker som lå på begge sider av elven Meuse. En av disse festningene var fortet Douaumont, som i dag er et nasjonalt minnesmerke. Det franske forsvaret av Verdun ble i februar overlatt til general Philippe Pétain, som omorganiserte forsvaret av hele frontavsnittet og sørget for å stanse den tyske fremrykningen.

Kampene ved Verdun kom imidlertid til å fortsette frem til utgangen av 1916. Da hadde mer enn to tredjedeler av den franske hæren deltatt i kampene her. Slaget medførte ufattelige tap: det samlede antall drepte og sårede soldater mellom februar og desember 1916 er blitt anslått til 750 000. På grunn av den intense artilleribeskytningen, og de ofte trøstesløse værforholdene, ble nærmere 130 000 franske og tyske soldater aldri funnet. Levningene deres ble stedt til hvile i en fellesgrav som ligger en knapp kilometer unna ruinene av det sønderskutte Douaumont-fortet.

På alliert side hadde man allerede høsten 1915 planlagt tre store offensiver i 1916, henholdsvis én fransk, én britisk og én russisk. Det tyske angrepet ved Verdun i februar førte til at den franske offensiven ble umulig å gjennomføre, men de to andre ble realisert i løpet av sommeren 1916.

Under ledelse av general Aleksej Brusilov igangsatte russiske styrker, med utgangspunkt i det som er dagens Ukraina, et større angrep mot den østerrikske frontlinjen 4. juni. Det russiske angrepet, senere kjent som Brusilov-offensiven, brøt gjennom fiendens forsvarslinjer og rykket hurtig frem. I løpet av offensivens fire første dager tok de russiske styrkene nærmere 200 000 østerrikske krigsfanger. Det russiske angrepet tvang tyskerne til å overføre store avdelinger fra fronten i Italia. I september var de russiske styrkene fremme ved Karpatene, men avdelingene var også utslitte og manglet forsyninger. Samtidig måtte Brusilov avse flere avdelinger til forsvaret av Romania, som var gått med i krigen på alliert side i august.

Romania var gått med i krigen delvis på grunn av den store russiske fremgangen, men også med et mål om å sikre seg kontrollen over områder i blant annet Transilvania, som da var en del av Østerrike-Ungarn. Den rumenske invasjonen fikk en begrenset fremgang og ble snart møtt av en motoffensiv fra sentralmaktene. Kampene i Romania fortsatte inn i 1917, og landet ble tvunget til å kapitulere. Romanias fall gjorde situasjonen for de allierte i Mellom-Europa ytterligere prekær. Høsten 1915 hadde østerrikske, tyske og bulgarske styrker invadert Serbia, og i januar 1916 var hele landet blitt okkupert av sentralmaktene.

Med den tyske offensiven ved Verdun, og sentralmaktenes fremgang i Serbia og Romania, var det kun den britiske offensiven ved Somme som stod igjen av de alliertes planlagte offensiver på vestfronten i 1916. Sir Douglas Haig, øverstkommanderende for den britiske ekspedisjonsstyrken, planla å angripe de tyske stillingene like nordøst for Albert ved elven Somme. I likhet med von Falkenhayn ved Verdun var Haig opptatt av å bruke konsentrert artilleriild til å bryte gjennom fiendens frontlinjer. I de bakre linjer hadde han derfor samlet over 1500 kanoner. Etter at artilleriet hadde gjort sitt, skulle 120 000 britiske infanterisoldater storme over ingenmannsland og ta seg gjennom den sønderskutte tyske frontlinjen.

Slaget om Somme startet 1. juli (senere kjent som Den første dagen ved Somme), men Haigs forhåpninger om et gjennombrudd ble ikke en realitet. I løpet av den første dagen ble 20 000 britiske soldater drept i et forsøk på å innta de tyske linjene. Kampene ved Somme foregikk helt frem til november. I september, under slaget ved Flers-Courcelette, brukte britene for første gang sitt nye våpensystem – stridsvognen. Effekten av stridsvognene var begrenset ettersom det kun dreide seg om et titalls vogner, samtidig som mekaniske problemer og vanskelig terreng hindret effektiv bruk.

Det er anslått at mer enn én million soldater ble drept eller såret under disse kampene. I ettertid er slaget ved Somme trukket fram som eksempel på det meningsløse ved krigføringen under første verdenskrig. Det store antall drepte og sårede soldater i disse masseslagene begynte å få sin innvirkning på de krigførende land. I løpet av de to første krigsårene hadde de britiske styrkene lidd enorme tap, med 140 000 drepte og over 300 000 sårede. Hele den britiske førkrigshæren var blitt utslettet.

I Storbritannia, som frem til 1916 ikke hadde verneplikt, var disse tapene blitt erstattet med frivillige fra krigsminister lord Horatio Herbert Kitcheners «New Army». De frivillige var ofte et resultat av lokale initiativ for å verve soldater. Byer, landsbyer, idrettsforeninger, universiteter og bedrifter dannet egne avdelinger, såkalte «pals battalions» eller kompisbataljoner. Tanken var at naboer, studievenner og arbeidskamerater med felles bakgrunn eller yrke, skulle tjenestegjøre sammen. I løpet av krigens første år hadde hundretusener blitt organisert i slike kompisbataljoner, og ved Somme fikk mange av dem sitt første og siste møte med krigen. En slik avdeling var Accrington Pals, rekruttert fra Accrington i Lancashire. I løpet av slagets første 20 minutter ble bataljonen revet i stykker. 585 av 700 ble enten drept eller såret.

De store tapene ved Somme og en kraftig nedgang i antall frivillige soldater var blant årsakene til at Storbritannia i 1916 innførte allmenn verneplikt. En tilsvarende avgjørelse ble gjort i Canada i 1917. Australia forble det eneste land som kun baserte sin krigsinnsats på frivillighet, selv om det ble avholdt to folkeavstemninger om innføring av verneplikt i løpet av krigen.

Også i Tyskland fikk masseslagene en direkte innvirkning på krigføringen. Mot slutten av 1916 gjennomførte den tyske militære ledelse en endring av sin strategi basert på erfaringene fra kampene på vestfronten i 1915 og 1916. For dem var det åpenbart at det å holde frontlinjen for enhver pris hadde medført store tap. Dernest hadde de sett hvor ødeleggende et konsentrert artilleriangrep kunne være og hvor lett det kunne føre til at fienden brøt gjennom fronten.

Den nye tyske strategien gikk ut på å etablere løsere forsvarsformasjoner. Samtidig satset man på å videreutvikle generalstabssjef von Falkenhayns strategi med å bygge ut de tyske forsvarslinjene i dybden. Dermed var det ikke lenger én linje som holdt fronten, men et nettverk av forsvarslinjer. For å oppnå dette siste innså den tyske ledelsen at man ble nødt til å bygge en serie forsterkede forsvarsposisjoner langs frontlinjen i vest. De fem posisjonene var Flandernstellung, som gikk fra den belgiske kysten til Passendale; Wotanstellung, som forsvarte Lille; Siegfriedstellung, som gikk sørover fra Arras; Hundingstellung, som lå nordøst for Verdun; og til sist Michelstellung, som skulle beskytte området sørøst for Verdun.

De allierte soldatene kalte alle disse forsvarsstillingene for Hindenburglinjen, oppkalt etter den tyske øverstkommanderende feltmarskalk Paul von Hindenburg som hadde avløst von Falkenhayn. Disse støttepunktene gjorde det mulig å konsentrere soldater og utstyr på færre steder. Det ga en bedre utnyttelse av egne avdelinger samt et overskudd av soldater som kunne danne nødvendige reserver. Hindenburglinjen skulle danne kjernen i den tyske defensive strategi i vest frem til våren 1918.

Første verdenskrig var en total krig som ble utkjempet på flere nivåer, og da frontene låste seg fast på det europeiske kontinentet og ingen militær løsning syntes mulig, grep partene til økonomisk krigføring. Formålet var å ødelegge fiendens produksjonsliv og handel. Særlig Tyskland var sårbart fordi landet var avhengig av å importere næringsmidler og råvarer.

Med sin overlegenhet på havet gikk de allierte, som britene under Napoleonskrigene, til blokade av motparten. De skaffet seg også etter hvert kontroll over en stor del av den nøytrale skipsfarten, og skillet mellom krigskontrabande og ikke-kontrabande ble gradvis utvisket. De nøytrale land med USA i spissen protesterte og hevdet prinsippet om «havenes frihet». Tyskland på sin side forsøkte å gjennomføre en blokade av Storbritannia ved hjelp av sitt nye ubåtvåpen.

I februar 1915 erklærte den tyske regjeringen at farvannet omkring De britiske øyer var å betrakte som krigssone, der også nøytrale skip ville være i fare for angrep fra tyske ubåter. Den tyske erklæringen og senkningen av handelsskip vakte oppsikt og forbitrelse, spesielt i USA.

Til tross for den tyske ubåtkrigen og enkelte trefninger var krigføringen på havet begrenset. Den eneste større flåtekonfrontasjon fant sted i 1916 da den tyske høysjøflåten gikk ut fra Kiel og støtte sammen med store britiske sjøstridskrefter i det som har blitt kalt for Jyllandsslaget.

Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i krigssonen. Av frykt for å provosere USA forsøkte Tyskland derfor å begrense disse angrepene. I mai 1915 ble passasjerskipet RMS Lusitania, som var på vei fra New York til Liverpool, senket av en tysk ubåt utenfor kysten av Irland. Dette vakte sterke reaksjoner i USA. Flertallet av de mer enn 1000 omkomne passasjerene var briter og kanadiere, men mer enn 100 amerikanere mistet også livet.

Året 1917 markerte imidlertid en endring i den tyske strategien da landet erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar. Dette ble starten på en hensynsløs offensiv mot både nøytrale og allierte handelsfartøyer, og tyskerne oppnådde store resultater. I februar 1917 senket de cirka 500 000 tonn, i mars mellom 500 000 og 600 000 tonn og i april over 800 000 tonn. Forsyningene av krigsviktige varer til Storbritannia sank betraktelig, og det så ut som Tyskland ikke var langt unna å tvinge sin motstander i kne. De allierte igangsatte imidlertid mottiltak i form av miner og konvoiering av handelsfartøyene, og tapstallene gikk ned. Men nøytrale land, som blant annet Norge, fortsatte å lide store tap (se Norge under første verdenskrig). Samtidig intensiverte allierte marinestyrker jakten på de tyske ubåtene, som også led store tap; cirka 200 av 350 ubåter gikk tapt.

En direkte følge av Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig var at USA gikk med i krigen på alliert side i april 1917. President Woodrow Wilson hadde gått inn for fortsatt amerikansk nøytralitet da han ble gjenvalgt i 1916, men sterke krefter i USA ønsket at landet skulle gå med i krigen. Sympati for Storbritannia, økonomiske interesser av en alliert seier på grunn av amerikanske lån og leveranser og ubåtkrigen var avgjørende for dette.

I januar 1917 sendte den tyske utenriksministeren Arthur Zimmermann et kryptert telegram til landets ambassadør i Mexico. I telegrammet beordret utenriksministeren ambassadøren å søke kontakt med den meksikanske regjering med tanke på å foreslå en militærallianse mellom Tyskland og Mexico mot USA.

Telegrammet ble oppfanget og delvis dekodet av britisk etterretning. I slutten av februar 1917 overleverte britiske myndigheter en kopi av telegrammet til den amerikanske ambassadøren i London. Sammen med erklæringen om ubegrenset tysk ubåtkrig, og senkningen av amerikanske handelsfartøy, gjorde avsløringene i Zimmermann-telegrammet det mulig for Wilson i en tale 2. april 1917 å oppfordre kongressen til å erklære Tyskland krig. USA kom med i krigen 6. april.

I mars 1917 ble den russiske tsar Nikolaj 2 tvunget til å trekke seg som følge av demonstrasjoner og protester med utspring i krigstrøtthet og matmangel flere steder i Russland. Borgerlige og senere moderat-sosialistiske krefter kom til makten under februarrevolusjonen. De forsøkte å fortsette krigen med en ny russisk offensiv sommeren 1917, men denne gikk snart i stå og tusenvis av soldater deserterte.

I løpet av sommeren og høsten vokste den politiske uroen i landet, og flere nye venstre- og høyrekupp ble forsøkt gjennomført. I november lyktes det bolsjevikene å gripe makten i et nytt kupp (oktoberrevolusjonen). 3. mars 1918 inngikk de fred med Tyskland i Brest-Litovsk der de måtte erkjenne tap av Polen, Ukraina, Finland og de baltiske stater.

I krigsområdene i vest gjennomførte de allierte flere store offensiver, men med begrenset fremgang. Et større fransk angrep ble rettet over elven Aisne (se Aisne-kampene), mellom Roye, Soissons og Reims, det samme området som de hadde angrepet under Champagne-slaget i 1915. De franske fremstøtene førte imidlertid ingen vei. Tvert imot førte de meningsløse franske angrepene til storstilte mytterier i mai. «Vi vil forsvare skyttergravene, men vi vil ikke angripe!» var slagordet til de demoraliserte franske soldatene.

Samtidig var en større britisk offensiv planlagt ved Arras i april. Planen var å avlede tyskernes oppmerksomhet fra området som franskmennene skulle angripe ved Aisne. Et sentralt element i de britiske planene var et angrep mot den strategisk viktige Vimyhøyden, som tyskerne hadde inntatt i 1914 under kappløpet mot havet. Høyden var en god utkikkspost og dannet en naturlig beskyttende mur for de viktige kullgruvene utenfor Lens lenger nord, som hadde fått en stadig mer avgjørende betydning for den tyske rustningsindustrien.

Oppgaven med å innta Vimyhøyden ble overlatt til den kanadiske ekspedisjonsstyrken, og 9. april ble det som skulle bli et av de få fremgangsrike angrep på alliert side i 1917 innledet. En kombinasjon av nøye planlegging, nært samarbeid mellom artilleri, ingeniørsoldater og infanteri førte til at de kanadiske styrkene lyktes med å innta høyden i løpet av kun noen få dager med intensive kamper. De kanadiske tapene var relativt små, noe over 3600 drepte og sårede. De tyske tallene er noe mer usikre, men er anslått til mer enn 20 000 drepte og sårede.

For den unge kanadiske nasjonen var slaget om Vimyhøyden mer enn bare en ren militær fremgang. Det var også et viktig skritt på veien mot å bli en selvstendig nasjon. Brigadegeneral Alexander Ross (1880–1973), som selv deltok i slaget, uttalte et drøyt tiår senere at han i aprildagene 1917 hadde vært vitne til en nasjons fødsel da han så fire kanadiske divisjoner, med soldater fra alle landets provinser, storme opp høyden.

I tillegg til kampene ved Arras gjennomførte britene en serie offensiver i området rundt Ieper sommeren og høsten 1917. I juni inntok australske, britiske og newzealandske avdelinger den strategisk viktige Mesenhøyden i Vest-Flandern sør i Belgia i et forsøk på å lette trykket på de demoraliserte franske soldatene.

I slutten av juli fornyet Haig innsatsen ved Ieper med nye fremstøt i et forsøk på å bryte gjennom de tyske linjene. I kraftig og uavbrutt regnvær kjempet australske og newzealandske soldater i fire dager for å flytte frontlinjen tre kilometer frem. Angrepet kostet dem nærmere 32 000 drepte og sårede soldater. Men Haig var fremdeles optimistisk og beordret nye angrep utover i august og september. Han mente de kontinuerlige angrepene var i ferd med å tappe tyskerne for krefter. Imens fortsatte de britiske tapstallene å stige. I noen av septemberukene var været bedre, men i begynnelsen av oktober startet regnet igjen. I lavlandet rundt den belgiske landsbyen Passchendaele hadde tre måneder med artilleribeskytning blokkert alle vannveiene som sørget for drenering. Den som ønsket å krysse dette området, måtte regne med å vade gjennom det en observatør kalte «en grøt av gjørme».

Det ble tatt en rekke bilder fra dette området – gjørmefylte skyttergraver i et goldt månelandskap som i dag ofte blir brukt som illustrasjoner på første verdenskrig. Langs størstedelen av fronten var dette imidlertid en kraftig overdrivelse som har fått vokse seg større i senere populære fremstillinger av krigen. Men ved Ieper høsten 1917 stemte dette bildet. Flere i den britiske hærledelsen rådet Haig til å innstille angrepene, men han var overbevist om viktigheten av å innta høyden ved Passchendaele. I et forferdelig regnvær gjorde australske og newzealandske avdelinger gjentatte forsøk på å innta landsbyen. «Regnet er vår beste allierte», noterte en tysk feltmarskalk.

I begynnelsen av november lyktes det endelig australske avdelinger å innta Passchendaele, og det markerte slutten på Haigs store offensiv i 1917. Tapstallene for Haigs offensiver i 1917 er omdiskutert, men det anslås at et sted mellom 200 000 og 400 000 allierte soldater, hovedsakelig fra det britiske imperiet, ble drept eller såret i kampene. Tallene på tysk side varierer også fra mellom 200 000 og 400 000.

Noen uker etter slutten på Haigs store offensiv ved Ieper, gjennomførte britene en offensiv ved Cambrai (slaget om Cambrai). For første gang hadde de allierte en større styrke med stridsvogner tilgjengelig for angrep. Nærmere 450 stridsvogner ble brukt med begrenset suksess ved åpningen av slaget 20. november. Tekniske problemer, vanskelig terreng og tysk artilleri og forsvarsstillinger viste at det fremdeles eksisterte mange problemer med bruken av det nye våpenet.

På vestfronten var sentralmaktene på defensiven i 1917, men på den italienske front gjennomførte de en større vellykket offensiv. Etter initiativ fra Paul von Hindenburg, og som et forsøk på å styrke den østerrikske krigsinnsatsen, gjennomførte Østerrike-Ungarn med tysk støtte et større angrep mot de italienske styrkene ved Kobarid (slaget ved Caporetto). De tyske og østerrikske avdelingene brøt gjennom de italienske linjene, og bare hjelp fra Frankrike og Storbritannia kunne forhindre et italiensk sammenbrudd. Den italienske hæren ble påført enorme tap: 10 000 drepte, 30 000 sårede og mer enn 250 000 italienske soldater ble tatt til fange av sentralmakten.