Vilhelm fikk militær utdannelse, beundret kansler Otto van Bismarck og kom i et kjølig forhold til sine liberale foreldre. Som keiser ønsket han å samarbeide med Bismarck, men uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen i 1890 da Bismarck måtte gå av.
Vilhelm tok seg særlig av utenriks- og kolonispørsmålene. Han ville gjøre Tyskland til en avgjørende faktor i stormaktspolitikken, og han drømte om å skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. For å fremme sine ærgjerrige planer styrket han hæren og begynte en forsert flåtebygging som bidro vesentlig til britenes allianse med Frankrike og Russland.
Vilhelm var veltalende og hadde sans for dramatiske effekter. Men det fantes ingen faste linjer i hans politikk etter at han oppgav Bismarcks forsiktige «kontinentalpolitikk» til fordel for en «verdenspolitikk». Han ønsket ingen ny Bismarck; rikskanslerne var svake og lite selvstendige, og den urolige keiseren skapte usikkerhet i statsledelsen. Etter hvert sank prestisjen hans. Sosialdemokratene angrep ham skarpt, og etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 kom han i bakgrunnen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.