stork

Storken er om lag én meter lang med et vingespenn på cirka 1,7 meter, og vekt mellom fem og ti kilo. Den har svart og hvit fjærdrakt med langt, rødt nebb og lange, røde ben. Storken har ingen sang, men klaprer med nebbene. Det skjer særlig når hann og hunn møtes på reiret.

Storken livnærer seg av små dyr som frosker, padder og insekter. Den kan også ta fugleunger, slanger og gnagere.

Storken er kjent for sine store reir i trær, men også på kirker og andre byggverk. Det er en svært populær fugl, så mange steder setter man opp hekkeplattformer for å gjøre det lettere for dem å bygge reir. Ofte hekker storkene også i kolonier, spesielt sør i utbredelsesområdet.

Reiret kan være to meter i diameter og tre meter dypt, og er blant de aller største i fugleriket. Hunnen legger normalt fire hvite egg. Straks det første egget er lagt, begynner hun å ruge. Det betyr at eggene klekkes til ulik tid, slik at det blir aldersforskjell på ungene. Hos ugler og rovfugler hender det at de eldre ungene dreper de mindre ungene. Dette skjer ikke hos storken, men av og til kan de voksne storkene i matknappe tider drepe den minste og svakeste, for å øke overlevelsen hos de større ungene.

Storkene begynner å hekke når de er rundt tre–fire år gamle, og de holder som regel sammen i livslangt ekteskap. De kan bli svært gamle. En ringmerket stork i Sveits ble 39 år gammel.

Storken hekker i det nordvestre Afrika, store deler av Europa, og Asia, i åpent kulturlandskap, med tilgang på myrer og våtmarksområder.

Den er gått sterkt tilbake i Nordvest-Europa etter 1900. Det skyldes i stor grad industrialiseringen av jordbruket, bruk av miljøgifter og drenering av våtmarker. I Øst-Europa hvor jordbruket mange steder fortsatt drives på gammelt vis, er storkebestanden langt større. Den totale bestanden i Europa teller rundt 224 000–247 000 par.

I Norden innvandret storken til Danmark på 1400-tallet. På midten av 1800-tallet var det 10 000 storker i Danmark, men siden har det bare gått nedover. I 1900 var det 4000 og i 1952 hekket 222 par. I 2000 var det ikke lenger noen hekkende storkepar i Danmark. Fra 2004 hekket ett par på Sjælland, men disse kom fra et skånsk utsettingsprosjekt. I 2007 ble interesseforeningen storkene.dk stiftet, og foreningen har ført en utrettelig kamp for å bedre forholdene for stork i Danmark. Siden 2014 har igjen ville storker hekket i Danmark, med 2020 som det beste storkeåret på 25 år. Da hekket sju storkepar i landet, takket være innvandring fra de sterkt økende bestandene i Nederland og Tyskland.

I Sør-Sverige (Skåne) var det i 1917 cirka 30 hekkende par og i 1947–1954 ett par hvert år, hvoretter den forsvant som hekkefugl i Sverige. I 1996 hekket igjen et vilt par i Skåne, og utsetting av flere titalls storker i Skåne førte til at storken igjen hekker. I 2008 hekket 47 par i landet.

I Norge har den aldri hekket, men den observeres av og til, både i Nord- og Sør-Norge, med til sammen 187 funn fra 1900 til og med 2021.

Storken er trekkfugl. Den benytter seg av termikk under trekket. De varme, oppadgående luftstrømmene gir den store fuglen bra oppdrift. Fordi termikk ikke dannes over hav, velges den korteste veien over Middelhavet til Afrika, enten over Gibraltarstredet i vest eller Bosporosstredet i Tyrkia og Suezkanalen i øst.

Storkene forflytter seg i store flokker, og de flyr gjerne i v-form slik gjess og traner er kjent for. Overvintringen skjer i tropisk Afrika, deler av Midtøsten og på det indiske subkontinentet, avhengig av hvor i Europa de kommer fra. Storkene kommer tilbake til hekkeplassene i mars–april.

• storker

• BirdID: Faktaside om stork