insekter

Insektene har ikke noe indre skjelett, men huden er ytterst dekket av en kutikula utskilt av hudens celler. Kutikulaen danner dels hardere partier, plater, dels tynnere og bøyelige områder, for eksempel i leddene. Kitin, et polysakkarid, er en viktig del av kutikulaen. Det er meget motstandsdyktig mot mekanisk og kjemisk påvirkning. Ytterst er kutikulaen dekket av et meget tynt vokslag som gjør den vanntett. Foruten å beskytte mot vanntap er kutikulaen et hudskjelett som gir beskyttelse og feste for musklene. Kutikulaen kan ha forskjellige overflatestrukturer og bevegelige hår som kan fungere som sansehår, kjertelhår og lignende. Skjellene på sommerfuglene er omdannede hår.

Hodet (caput) er sannsynligvis dannet av seks segmenter som er smeltet sammen til en hodekapsel. På hodet sitter munndelene, antennene og øynene.

Munndelene sitter på hodets underside. De kan peke fremover som hos mange rovinsekter, nedover som hos mange planteetere, eller bakover som hos plantesugere. Hos snutebillene sitter munndelene i spissen på hodet, som er trukket ut i en snute. Hos de særegne tropiske stilkøyefluene er hodet trukket ut i en lang stilk til hver side, og i spissen av stilken sitter øyet og den lille føleren. Munndelene består forrest av en uparet overleppe (labrum), så følger overkjevene (mandiblene), underkjevene (maxillene), og bakerst underleppen (labium), dannet ved sammenvoksing av et lemmepar. Overleppen er en hudfold, de andre tre delene er omdannede lemmepar som er parede og oftest består av flere ledd. Både underkjevene og underleppen bærer flerleddede kjevefølere, palper, som er viktige sanseorganer.

Munndelenes form varierer i overensstemmelse med hva de spiser. I bitemunnen, som er den opprinneligste, er overkjevene kraftige tygge- eller biteredskaper. I slikkemunnen (for eksempel hos bier og humler) danner de forlengede underkjevene og underleppen et sugerør. En del av underleppen, «tungen», er lang, bøyelig og tjener til å slikke opp nektar og føre den inn i sugerøret. Stikkmunnen har samtlige munndeler forlenget, underleppen danner en renne hvor de øvrige munndelene ligger, dekket av overleppen.

Hos plantesugere og stikkmygg danner forskjellige munndeler to rør inne i snabelen, foran er sugerøret og bakenfor dette en fin kanal for spyttet. Stikkmyggenes kjever er flate stikksager som kan gjennombore offerets hud. Selve snabelen føres ikke inn i såret, men knekkes bakover under blodsugingen. Sugemunnen består hos fluene av underleppen, som ytterst har to oppsvulmede lepper med fire åpninger som næringsvæsken suges opp gjennom. Hos kleggene danner dessuten de øvrige munndelene selve stikkapparatet. Mest spesialisert er sommerfuglenes sugesnabel, som dannes av de forlengede underkjevene. De er renneformet uthulet på innsiden, og heftet sammen til et sugerør som rulles sammen under hodet når det ikke brukes. De øvrige munndelene er redusert.

Hos larvene av de store vannkalvene er de spisse overkjevene gjennomboret av en kanal. Har larven fanget et bytte, slår den kjevene inn i det og pumper fordøyelsesvæske inn i offeret gjennom kjevekanalen. De bløte delene løses opp inne i offeret, og deretter kan næringsvæsken suges opp. Denne spesielle fordøyelsesmåten, hvor maten brytes ned utenfor den som spiser, forekommer bare hos noen få andre insektlarver (og hos sopp).

Antennene, også kalt følehorn, sitter foran på hodet og kan variere mye i form og størrelse. De er viktige sanseorganer.

Øynene er av to slag. På hver side av hodet sitter de store, oftest halvkuleformede fasettøynene. De er satt sammen av en rekke enkeltøyne og er egnet til å oppfatte bevegelser. Enkle punktøyne, som oftest tre, sitter på toppen av hodet. Larvene har bare punktøyne på sidene av hodet.

Brystet (thorax) består av tre ledd: for-, mellom- og bakbryst (pro- meso- og metathorax) hvis hudskjelett dannes av ryggplaten, sideplatene og bukplaten. Hos de fleste insekter er brystleddene fast sammenvokst og danner et solid feste for bein og vinger og deres muskler. Hvert brystledd bærer ett par bein, og som oftest bærer mellom- og bakbrystet ett par vinger hver. Brystet kan ha utvekster, ofte meget store.

Beina er innleddet i hoftegroper mellom side- og bukplatene, og består av følgende ledd (regnet innenfra):

• hofte (coxa)
• hofte- eller lårring (trochanter)
• lår (femur)
• legg (tibia)
• fot (tarsus)

Foten består av flere ledd, det ytterste bærer klør (tarsklør), ofte også hefteskiver som gjør at de kan gå på glatte flater, i tak og liknende. Beinas form er tilpasset leveviset. Man skjelner mellom løpebein, hoppebein med fortykkede lår, gravebein, hvor den flate leggen har takker i forkanten, svømmebein med hårbrem i kantene og fangbein hvor leggen kan slås inn mot låret som bladet på en lommekniv. Mange insektlarver har, foruten tre par ekte bein, også gangvorter eller vorteføtter, som er hudutposninger fra kroppsveggen.

Vingene er utposninger av brystets kroppsvegg. De er avflatet og oftest trekantet, men ekstreme vingetyper forekommer. Den øvre og nedre vingeflaten holdes utspent av hule ribber, årer. Disse er ulikt forgrenet hos de enkelte grupper, og dette danner en viktig karakter for systematisk gruppering. Vingene er innleddet mellom rygg- og sideplatene og festet til brystet ved et komplisert leddsystem, og de beveges indirekte av brystets vingemuskulatur.

Normalt har insektene to par vinger, men reduksjon av ett vingepar forekommer. Tovingene (fluer og mygg) har bakvingene omdannet til svingkøller (hapterer), som ser ut som knappenåler med et stort hode. De fungerer som balanseorgan under flukten. Alle urinsekter, mange parasittiske insekter, arbeiderne hos maur og termitter, og flere insekter på isolerte øyer er vingeløse. Hos noen har hannen normale vinger, mens hunnen er vingeløs (frostmåler, sankthansorm). Billene har hardere forvinger kalt dekkvinger, som i hvile ligger som et beskyttende skall over bakvingene. Hos tegene er forvingenes indre del tykk og forsterket, mens den ytre er hinneaktig, halvdekkvinger. Alle insektlarver er vingeløse.

Bakkroppen (abdomen) hos primitive insekter har elleve ledd; hos høyerestående insekter er antallet redusert. Bakkroppen er sammenvokst med brystet i hele sin bredde eller forbundet med brystet ved en tynn stilk. Bakkroppens ledd har bare ryggplate og bukplate forbundet med en tynn, elastisk bindehud, og hos hunninsekter med store eggstokker kan bindehuden utvides enormt. Reduserte lemmevedheng på bakkroppsleddenes bukplater finnes hos noen urinsekter (sølvkre). De bakerste leddene kan ha vedheng, som hos hunnen kan være omdannet til en giftbrodd eller leggebrodd. Hos mange hanner deltar de bakre leddene i dannelsen av ytre kjønnsorganer (gripetang og liknende). De to haletrådene som sitter bakerst hos steinfluer, døgnfluer og andre, er rester av et lemmepar. Hos saksedyr danner de saksen.

Ved baktarmens begynnelse munner de malpighiske rør (lange, tynne blindsekker) ut. De fungerer som ekskresjonsorganer, nyrer.

Indresekretoriske kjertler, som særlig finnes i hodet og brystet, produserer hormoner som regulerer hudskifte, utvikling, eggproduksjon med mer. De er festet på innsiden av hudskjelettet.

Sansene hos insekter er til dels annerledes enn våre. Enkelte kan se polarisert lys, de fleste ultrafiolett lys, men de færreste, derimot, ser dypt rødt. Enkelte insekter, som sankthansorm og visse tropiske smellere, kan frembringe lys i spesielle lysorganer. Lyset fremkommer ved en oksidasjonsprosess av et stoff, luciferin, under medvirkning av et enzym, luciferase.

Luktesansen er uhyre fin, og duftstoffer spiller en stor rolle i insektenes liv (se feromoner).

Enkelte insekter kan høre. Hos løvgresshopper sitter øret på leggen av forbeinet, hos markgresshopper på sidene av første bakkroppsledd.

Mange insekter kan frembringe lyd. Noen banker (som borebillen «dødningeuret»), mens andre gnir kroppsdeler mot hverandre. Løvgresshoppenes sang frembringes ved at forvingene gnis hurtig mot hverandre. Markgresshoppene stryker innsiden av bakbeinas lår, som har en rad bitte små tapper, mot kanten av forvingene som settes i vibrasjon. Den sterkeste lyden frembringer hannene av de tropiske sangsikadene, som har trommeorganer på bakkroppens bukside.

Eggene befruktes inni hunnen, som regel rett før de legges. Eggene kan legges enkeltvis eller i gruppe, løst eller festes til underlaget. Eggene kan også stikkes inn i planter eller dyr, anbringes i store kaker eller snorer, eller flere egg fødes i et beskyttende hylster. Hos for eksempel kakerlakker lages en felles kapsel omkring flere egg.

Eggene er av høyst forskjellig utseende og størrelse, fra 0,1 millimeter opptil 5–6 millimeter. Visse bladlus legger bare ett egg, mens bidronningen legger cirka 60 000, og visse termittdronninger legger millioner. Noen små snyltevepser legger ett eneste egg som utvikles til rundt 180–1500 larver.

Fra eggene klekkes larver eller nymfer. Betegnelsen «larve» brukes om alle ungstadiene, så lenge de tar til seg næring og ikke er kjønnsmodne. «Nymfe» kan brukes om ungstadier hos insekter med ufullstendig forvandling (hemimetabole).

Noen insekter fødes uten at egget er befruktet. Jomfrufødsel, partenogenese, forekommer hos flere ordener. Hos visse sosiale insekter kan hunnen vilkårlig legge ubefruktede egg som utvikles til hanner. Pedogenese, larval partenogenese, finnes hos noen gallmygg hvor larvene lever under barken i råtnende trær. I larven utvikles nye små larver som fortærer morlarvens organer. Ut av insektegget kommer én larve.

Kun noen få insektarter legger ikke egg, men føder «levende larver». Hos noen tovinger gjennomgår larven hele sin utvikling i mordyret og forpuppes like etter fødselen.

Alle juvenile stadier (larver og nymfer) er vingeløse og beveger seg lite. De er derfor avhengig av å klekke et sted med lett tilgang til mat. Noen larver har vorteføtter på bakkroppen i tillegg til brystets føtter, andre er lemmeløse maddiker. Yngelpleie forekommer, som pass og rensing av egg, og stell og mating av larver.

Siden hudskjelettet er lite fleksibelt er det bare mulig med begrenset vekst, og larven må skifte hud under sin utvikling. Gjennomsnittlig skjer dette 4–6 ganger, men antall hudskifter varierer fra art til art. Etter et hudskifte puster larven seg opp inntil den nye kutikulaen, det ytre hudskjelettet, er herdet.

Man kan skjelne mellom tre utviklingstyper:

• direkte utvikling hos ametabole insekter
• ufullstendig forvandling hos hemimetabole insekter
• fullstendig forvandling hos holometabole insekter

Direkte utvikling finnes hos de primitive, primært vingeløse insektene (Apterygota, urinsekter).

Ufullstendig forvandling finnes hos de mer primitive av de vingede insektene (for eksempel øyenstikkere, teger, gresshopper). Her vokser anleggene til vingene ved hvert hudskifte. Vingeanleggene er synlige utvendig, og disse insektene kalles derfor ofte exopterygote. Døgnfluenes spesielle siste ungstadium, subimago, har vinger og kan fly. Etter kort tid skifter subimago igjen hud og forvandles til det ferdige insektet.

Hos insekter med fullstendig forvandling (metamorfose) er den vingeløse larven helt forskjellig fra imago og avviker ofte fra denne både i levevis og ernæring. Gruppen karakteriseres ved at det mellom larve og det utviklede insektet (imago) er innskutt et stadium, puppen, hvor de spesielle larveorganene tilbakedannes samtidig med at imagos organer, som finnes hos larven som små, indre anlegg, imaginalskiver, vokser ut. Puppen tar aldri til seg næring.

Man skjelner mellom to hovedtyper pupper: fri puppe og mumiepuppe. Mens anleggene til vinger, bein og lignende ligger innvendig i larven, kan de på puppen sees utvendig.

Hos den frie puppen stikker bein og vinger fritt ut fra kroppen, mens de hos mumiepuppen er klemt fast inntil kroppsoverflaten. Hos noen fluer stivner larvens hud like før forpuppingen, og i denne tønnepuppen ligger den egentlige puppen. Flere larver spinner en kokong omkring seg like før forpuppingen (silkespinner). Larvens vekst i puppen avhenger av en rekke ytre forhold som næringsmengde, temperatur, fuktighet og lignende.

Den lengste utviklingstiden, 17 år, har en amerikansk sikade. Levetiden for det ferdig utviklede insektet varierer fra noen timer hos enkelte døgnfluer til 14–16 år hos visse maurdronninger.

Hudskiftet og forvandlingen reguleres av hormoner. Fra celler i hjernen produseres et hormon som stimulerer forbrystkjertelen til å produsere hudskiftehormonet ecdyson, som setter i gang hudskiftet. Er det samtidig mye juvenilt hormon til stede, blir neste stadium en larve; er mengden av dette hormonet mindre, blir det, avhengig av mengden, en puppe eller en imago.

Mange insekter lever et liv nede på bakken. En del av dem tar del i nedbrytingen av organisk materiale som blader, kvister, frukt, blomster, og også døde dyr, mens andre spiser på planterøtter og kan forårsake skade på plantene. Noen lever i jordsmonnet, slik som mange larver og pupper av tovinger (fluer og mygg), biller, og sommerfugler, mens andre lever oppe på bakken. Gjødselbiller lever på bakken i tilknytning til dyremøkk. Andre arter lever på åtsler av døde dyr, slik som spyfluelarver. Rettsentomologi bruker kunnskapen om insekter i døde kropper til bruk i etterforskning av kriminalsaker.

En annen gruppe som er tallrik i jordsmonn er spretthaler. De regnes ikke som ekte insekter, men er en egen gruppe nært beslektet med insektene.

Typiske tilpasninger til et liv på bakken:

• Larver har ofte godt utviklede bein slik at de kan bevege seg i jorda. Pupper kan også ha evne til å bevege seg slik at de kommer opp til overflaten når de skal ut av puppen.
• Voksne insekter som levere nede i jordsmonnet kan ha redusert syn og harde dekkvinger som beskytter flygevingene Noen mister vingene fullstendig slik som dronningmaur etter at de har paret seg og skal lage en ny koloni.
• En del insekter har redusert evne til å fly, men kan være gode til å hoppe som gresshopper og jordlopper, en type biller.
• Mange arter som lever i jordsmonnet eller i avføringen fra andre dyr, er gode gravere og har godt utviklede forbein slik som jordsirisser og gjødselbiller.

Insekter i huler har lignende tilpasninger som de på bakken og i jordsmonn, som redusert evne til å fly og helt eller delvis redusert syn. I tillegg er mange hulelevende insekter bleke fordi kroppsfarge ikke har noen funksjon i mørket, spesielt de som lever hele livet langt inne i grotter, og mange har lange bein og antenner for å føle seg fram. Et eksempel er hulegresshopper.

Akvatiske insekter er insekter som lever i vann eller på vannoverflaten. Mange insektarter har larver som lever i ferskvann. Noen store grupper – døgnfluer, øyenstikkere, steinfluer og vårfluer – er utelukkende vannlevende som larver. Mygg og fluer har også mange arter med larver i vann.

De fleste arter som har larver i vann lever livet som voksen på land, men det fins også mange insektarter hvor de voksne lever i eller på vann. Spesielt i gruppa teger finner vi mange, som ryggsvømmere og virvlere i vannoverflaten, og vannskorpioner og kjempevannteger nede i vannet. De to sistnevnte gruppene er rovdyr og kan jakte på småfisk, frosk og andre vanndyr. Et annet eksempel er elvebiller som kryper nede på bunnen i rennende vann. Insekter som lever i overflaten får oksygen fra lufta, mens insekter nede i vannet kan som regel trekke oksygen fra vannet.

Saltvann er et habitat nesten ingen insekter lever i, men det fins unntak. Noen eksempler er en tegeart som lever i fjæra, noen vannløpere (de er også teger) som lever på havet, og noen larver av fjærmygg som kan tåle forholdsvis høy konsentrasjon av salt.

Insekter og planter har levd side om side i omtrent 300 millioner år, og det har utviklet seg mange ulike relasjoner mellom insekter og planter.

Insekter som spiser planter kalles fytofage og inkluderer å tygge på blader, suge plantesaft, spise frø, lage galler hvor larvene spiser – for eksempel gallmygg – spise røtter og gnage ganger på blader og i annet plantevev.

Mange insekter er viktige for planter fordi de sprer pollen og frø. Dette er også til fordel for insektene fordi de får mat i form av nektar og annen næring.

Det har også utviklet seg kompliserte forhold mellom insekter og planter hvor insektene lever i eller på planten, og planten gir beskyttelse til insektene. Et eksempel er maur som lever i basisen på tornene på akasietrær og får på den måten beskyttelse og næring, samtidig som maurene beskytter treet mot andre planteetere. Dette kalles koevolusjon.

Nesten alle insektordener har representanter som er rovdyr (predatorer). Noen av de kanskje meste kjente er knelere som fanger levende bytter av både andre insekter, frosk, øgler og fugler. De sitter ofte stille og venter, eller beveger seg sakte. Noen hunner av knelere spiser hannen etter paring. Graveveps er et eksempel på aktive jegere som lammer byttene sine med stikk og drar de med seg ned i de underjordiske gangene sine. Der legger de egg på byttedyrene slik at larvene har noe å spise når eggene klekker. Byttedyrene er bier, veps og biller. Les mer om rovinsekter.

Larver kan også være rovdyr, og et eksempel er øyenstikkere hvor larvene lever i vann og skyter underleppen ut som en fangstmaske for å fange andre små dyr i vannet.

Mange insektarter er parasitter på dyr og planter. Disse kalles parasittoider. Spesielt i gruppa årevinger er det mange. Noen kan til og med parasittere en annen parasittoid (hyperparasittoider).

Sosiale insekter, for eksempel bier, maur og termitter, lever i organiserte samfunn med en gjennomført arbeidsdeling mellom individene. Arbeidsdelingen kan skje mellom forskjellige individtyper.

Termittene kan ha soldater med store hoder og kraftige, spisse kjever, vingeløse små arbeidere, mens konge og dronning er aktive kjønnsindivider som opprinnelig har vinger.

På samme måte legger bidronningen egg, mens arbeiderne utfører alt arbeid i kuben. Hos disse arbeiderne har vi en ny arbeidsdeling som henger sammen med insektets alder. En biarbeider har først arbeid i kuben, for eksempel fôring av larver, senere får den andre oppgaver inne og blir «dørvakt», og i den siste fasen av livet har den utearbeid som samlebie.

Mange insekter er nyttige for mennesker. Insektene som pollinerer flere av våre kulturplanter, de honningproduserende biene, silkespinneren, insekter som produserer fargestoffer, voks eller lakk, og snylteinsekter som utrydder utallige skadelige insekter kan kalles nytteinsekter. Mange fortærer døde dyr og planter og fremmer derved humusdannelsen i jorden.

Andre insekter er til skade for menneskelige interesser. Mange arter angriper kulturvekster, trevirke i hus og innbo, lagrede matvarer, pelsvarer og klær med mer. I nordlige strøk er mengden av blodsugende insekter en stor plage for mennesker og dyr, og i varmere strøk, særlig i tropene, er insektene overførere av farlige menneske- og dyresykdommer, som filarier, gulfeber, malaria, og sovesyke. Disse sykdommene har gjort store områder nær sagt ubeboelige, vanskeliggjort husdyravl og nedsatt den allmenne helsetilstanden. Disse kan kalles skadeinsekter.