kongepingvin

Fjærdrakten er gråblå med hvit mage og guloransje fjær rundt ørene og på brystet. Hodet er gråblått, vingene svarte og det spisse nebbet har en guloransje stripe. Kongepingvinen ligner på keiserpingvinen, men er mindre, har sterkere farger og ungene har en brun fjærdrakt som den molter/skifter før første tur til havet. Gjennomsnittlig høyde og vekt er 70–100 centimeter og 9–18 kilo. Hannen er som regel litt større enn hunnen.

I dag finnes det om lag 2,23 millioner hekkende par i verden. Vi finner kolonier i blant annet Tierra del Fuego og Falklandsøyene, Crozetøyene og Kerguelen, Prince Edward-øyene, Sør-Georgia, og Macquarieøya. Den største kolonien finnes på Crozetøyene (450 000 par). Vi vet generelt lite om utbredelsen når kongepingvinene jakter mat i Sørishavet om vinteren.

Dietten består i hovedsak av fiskearter innenfor familien lysprikkfisk, men også blekksprut og krill.

Kongepingvinene trenger bar bakke for å legge egg. Formeringsperioden er svært lang, opptil 16 måneder. Den starter når fuglene ankommer kolonien i september til november for å skifte fjær. Etter molt drar pingvinene tilbake til havet for å spise, og returnerer til kolonien i november og desember for å finne en reirplass og en partner. Kongepingvinene er seriemonogame og 24 prosent av parene holder sammen fra et år til et annet.

Hunnen legger ett egg som hviler oppå føttene og varmes av et hudområde uten fjær på magen. Rugetiden er 55 dager og paret deler på oppgaven. Når klekkingen starter trenger kyllingen 2–3 dager på å komme ut av egget. Den er fullstendig avhengig av varme fra foreldrene den første tiden og tilbringer fortsatt tiden oppå føttene til mor og far. Etter 30–40 dager er ungen klar for å utforske omverden iført sin nye isolerende brune fjærdrakt. Ungene samles i store klynger og parene vil bytte på å passe på hverandres unger mens andre par drar til havet for å spise fisk. I april er ungene nesten ferdigvokst, men faster gjennom vinteren før de for første gang drar til havet i sommeren etter.

Eggene og ungene i kolonien er utsatt for å bli spist av andre sjøfugl som sørjo og kjempepetrell. I havet er både voksne og unge mat for større rovdyr som leopardsel, pelssel og noen ganger også spekkhoggere.

Kongepingviner blir kjønnsmodne i en alder av tre år, men de aller fleste formerer seg ikke før de er seks år gamle. De kan bli mer enn 30 år gamle.

Verdensbestanden av kongepingvin er listet som livskraftig (LC – least concern) på rødlista til Verdens naturvernunion for trua arter (IUCN), og bestanden ser ut til å øke.

Studier viser likevel at klimaendringer kan påvirke bestandsutviklingen negativt. Målinger av miljøgifter som kvikksølv og plantevernmidler i fjær og blod viser at kongepingvinen utsettes for miljøgifter via maten.

Mange kolonier overvåkes og forskes på for å innhente informasjon om bestandsutvikling. Kongepingvinen er også mye studert for dens dykkeferdigheter og atferd. Forskere utstyrer pingvinene med utvendige loggere for å måle dykkedybde og hastighet. Ved å operere inn (under narkose) innvendige loggere kan man også registrere oksygenopptak og andre fysiologiske parametre. Det dypeste registrerte dykket er på 343 meter.

Da Edinburgh Zoo åpnet i 1913 gav Roald Amundsen dyrehagen en kongepingvin. På 1960-tallet, under drillstevnet Edinburgh Military Tattoo, besøkte løytnant Nils Egelien fra den norske Garden den samme dyrehagen. Han ble så interessert i kongepingvinkolonien at han fikk Garden til å adoptere en av pingvinene ved neste besøk. Pingvinen fikk navnet Nils Olav, etter Nils Egelien og kong Olav V av Norge. Den ble utnevnt til visekorporal og steg i gradene hver gang Garden besøkte Edinburgh, helt fram til sin død i 1987. Navnet og tittelen gikk videre til nye pingviner. I dag bærer kongepingvinen Sir Nils Olav 3 den høyeste tittelen; generalmajor.

I 1936 forsøkte man å innføre kongepingviner til Gjesvær i Finnmark og Røst i Lofoten. De overlevde ikke, og den siste kongepingvinen ble angivelig slått i hjel av en fiskekone som trodde den var et sjømonster.

• pingviner
• adeliepingvin