Roald Amundsen

Amundsen var ingen vitenskapsmann. Det var de geografiske erobringene han brant for. Men han forstod at han måtte ha et vitenskapelig påskudd for sin ekspedisjon for å kunne samle økonomisk og moralsk støtte. De Gerlaches mislykkede forsøk på å finne den magnetiske sydpol gav Amundsen klarhet i sitt første mål: han ville seile gjennom Nordvestpassasjen, som han lenge hadde siktet mot, og på den vitenskapelige siden ville han satse på å bestemme den magnetiske nordpols nåværende beliggenhet. Denne var først blitt påvist på Boothiahalvøya av James Clark Ross i 1831, men i likhet med den sørlige magnetiske pol – og i motsetning til de faste geografiske polene – endrer den posisjon, sakte men sikkert.

Nordvestpassasjen var blitt mer eller mindre kartlagt av diverse tidligere ekspedisjoner, men ingen hadde ennå klart å seile gjennom hele passasjen. Amundsen fikk Fridtjof Nansens tilslutning til planen, noe som var viktig ettersom Nansen var den store polarautoriteten både i Norge og ellers. I september 1900 dro Amundsen til Deutsche Seewarte i Hamburg for å studere magnetisme under professor Georg von Neumayer, deretter ved observatorier i Wilhelmshaven og Potsdam. I januar 1901 kjøpte han hardangerjakten Gjøa i Tromsø og dro i april ut på et fem måneders tokt ved Grønland både for å prøve skuta og for å utføre oseanografiske undersøkelser for Nansen.

Ekspedisjonsplanen ble lagt frem i Det Norske Geografiske Selskab i slutten av november 1901, og en del økonomisk støtte ble skaffet. Likevel måtte ekspedisjonen, for å unngå kreditorene, forlate Kristiania havn i ly av mørket natten mellom 16. og 17. juni 1903.

Sommeren 1903 seilte Amundsen ut fra Oslo (Kristiania) med en liten isforsterket hardangerjakt på 45 tonn, utstyrt med en motor på 13 hestekrefter. Skuta var døpt Gjøa, og mannskapet besto av seks menn i tillegg til Amundsen selv. Den viktigste posten på programmet var å lokalisere den magnetiske nordpol og utføre jordmagnetiske målinger og observasjoner av denne. Et annet viktig mål var å finne Nordvestpassasjen.

De geniale trekkene ved denne ekspedisjonen i forhold til tidligere forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen, var det lille fartøyet – 45 tonn, 70 fot lang og relativt gruntgående – og et tilsvarende lite mannskap, bare sju mann i alt. Gjøa hadde også petroleumsmotor for å lette manøvreringen i de til dels svært grunne farvann de skulle gjennom.

Ekspedisjonen var to måneder på havet før den nådde Nordvest-Grønland, hvor de tok om bord sledehunder, og deretter begav seg inn i Nordvestpassasjen. Takket være Gjøas beskjedne størrelse, fikk de forsert områder med grunner som hadde stoppet de tyngre skipene som hadde forsøkt før dem. Den første vinterhavnen ble funnet på sørsiden av King William Island, nord for Canadas fastland, i midten av september 1903. Bukta fikk navnet Gjøahavn, og her ble de liggende i nesten to år. I to måneder våren 1904 reiste Amundsen og Peder Ristvedt ca. 750 km med hundeslede og fastslo den magnetiske polens beliggenhet – som hadde endret seg et godt stykke siden Ross' tid.

Ekspedisjonen kartla også området omkring havnen, og ikke minst utførte Amundsen grundige og banebrytende etnografiske studier av netsilikene i området. Han byttet til seg en samling av klær og redskaper, som han senere gav til Universitetets etnografiske museum i Kristiania, sammen med fotografier fra møtet med netsilikene. Samtidig sugde han til seg detaljer om netsilikenes tilpasning til arktiske forhold, overbevist om at han kunne lære mye av dem som kunne komme til nytte ved senere polarekspedisjoner. Etter de to årene er det ikke unaturlig at det i dag finnes innbyggere i området som sies å stamme fra Amundsen og hans menn. I august 1905 gjenopptok de seilasen gjennom passasjen, som ble fullført i løpet av bare to uker. Nå var Nordvestpassasjen for første gang gjennomseilt av én ekspedisjon på ett skip.

Imidlertid ble de fanget av isen ved King Point på Yukonkysten og måtte tilbringe 10 måneder der. Dette var en dyp skuffelse for Amundsen, og ble også et økonomisk slag. Han dro i løpet av vinteren med slede til Eagle City i Alaska, den nærmeste telegrafstasjonen (1300 km unna), for å sende telegrammer om Nordvestpassasjens erobring. Uheldigvis lekket nyheten i telegrammet ut under overføringen, og Amundsen mistet derved enerettinntektene fra The Times i London.

12. mars var han tilbake på Gjøa etter nesten fem måneders fravær. I slutten av måneden døde Gustav Wiik, som hadde forestått de magnetiske målingene, kanskje av blindtarmbetennelse. Han ble gravlagt på stedet. I midten av juli 1906 kunne Gjøa begi seg videre, og i slutten av august kom de til Nome, Alaska.

Amundsen var nå en berømt mann. Med inntekter fra foredrag og fra boken om ekspedisjonen, som ble oversatt til åtte språk, kjøpte han eiendommen Uranienborg i Svartskog ved Bunnefjorden sør for Kristiania. Gjøa ble gitt til byen San Francisco og stod i mange år utstilt i Golden Gate Park før hun, i nokså forfallen tilstand, ble hentet tilbake til Norge i 1972. Hun er nå restaurert og står utenfor Frammuseet på Bygdøy i Oslo.

Valget av et lite ekspedisjonsfartøy og mannskapets evner til å ta seg frem i isfylt farvann var de viktigste årsakene til at de kom gjennom det grunne og farlige farvannet som hadde stoppet John Franklin og andre som hadde forsøkt seg før.

• Les mer om Gjøa og Nordvestpassasjen.

Etter at det første av de gjenstående målene innen arktisk oppdagelse var erobret, var det Nordpolen som stod for tur. Amundsen, som la frem sine planer i Det Norske Geografiske Selskab høsten 1908, erklærte at hans neste ekspedisjon skulle bli en gjentakelse og videreføring av Nansens drift over Polhavet. Han skulle få Nansens velsignelse til å låne skuta Fram mot at vitenskapelige undersøkelser ble satt i høysetet. I tillegg skulle driften forhåpentligvis gå lenger nord – over Nordpolen. Da både Frederick Cook og Robert Edwin Peary i 1909 annonserte at de hadde nådd frem til denne, valgte imidlertid Amundsen å legge om sine planer. Ferden gikk i stedet sørover til Antarktis. Dette var den tredje Fram-ekspedisjonen.

Etter omfattende forberedelser forlot ekspedisjonen Kristiania 7. juni 1910. At de skulle til Sydpolen i stedet for Nordpolen ble holdt hemmelig, også for de fleste av deltakerne, inntil de kom til Madeira, som var siste landfall før Antarktis. Endringen i planen var ekstra ømtålig, både fordi Nansen hadde gitt Amundsens nordpolsekspedisjon sin fulle støtte, og fordi den britiske antarktisekspedisjonen under Robert F. Scott også var underveis til Sydpolen. Amundsens kortfattede telegram til Scott – «Tillater meg å informere om at Fram går til Antarktis. Amundsen» – sjokkerte britene, og hans valg av noenlunde samme område i Antarktis til hovedbase som der Scott allerede tidligere hadde etablert seg, ble oppfattet som urent spill.

Amundsen hadde etter inngående forstudier valgt et annet startsted for fremstøtet mot Sydpolen enn de tidligere britiske ekspedisjonene, nemlig Hvalbukta midt på Rossbarrieren, som Carsten Borchgrevink hadde påvist i 1900. Det lå nærmere Sydpolen, men terrenget sørover var helt ukjent. Scott fulgte Ernest Henry Shackletons rute fra 1908. Amundsen tok dermed en stor sjanse, men valget av overvintringsbase gav ham allerede et avstandsforsprang på Scotts ekspedisjon ved McMurdo-sundet.

Kombinasjonen ski og hundesleder, erfarne menn, bruk av hunder til mat underveis og eksakt depotutlegging kunne ikke gjøres bedre, og den tre måneder lange turen til Sydpolen og tilbake ble gjennomført nesten uten problemer. Amundsens eneste grove feil var et første, altfor tidlig startforsøk, presset frem av redsel for at Scott skulle komme først. Både hunder og menn holdt på å fryse i hjel, og Amundsen sviktet som leder ved å etterlate de svakeste menn for å skynde seg i forveien tilbake til overvintringsbasen Framheim. Dette førte til en alvorlig krangel med Hjalmar Johansen, som hadde vært Nansens følgesvenn på turen fra Fram til Frans Josef Land i 1895–1896. Johansen ble satt utenfor polpartiet og senere sendt hjem uten ære.

14. desember 1911 stod Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting som de første på Sydpolen. Det norske flagget ble plantet i snøen av alle fem samtidig, og Amundsen gav platået navnet Kong Haakon VIIs Vidde. Han noterte dagen til 15. desember – han hadde glemt å justere datoen tilbake da de krysset den internasjonale datolinjen på vei sørover med Fram, men det var altså dagen før. De ble på stedet i fire dager for å peile inn punktet så nøyaktig som mulig. Da de dro, etterlot de et lite telt, noe utstyr og brev til kong Haakon og Scott. Scott og hans menn nådde frem en måned senere, og alle fem omkom på hjemveien. Amundsens gruppe nådde tilbake til Framheim etter 99 dagers fravær og ca. 3000 km sledekjøring. De vitenskapelige resultatene ble ikke så store, det var erobringen av Sydpolen som var det viktigste målet.

Hele overvintringsgruppen forlot basen Framheim og Hvalbukta 30. januar 1912. Det tok fem uker å nå land, Hobart på Tasmania, hvor nyheten om erobringen av Sydpolen kunne meddeles verden. Nå skulle egentlig Amundsen fortsette med ekspedisjonen mot Nordpolen, som han hadde lovet Nansen. Men det varte og rakk mens han holdt inntektsinnbringende foredrag i Australia og New Zealand, Europa og Amerika. Fram ble liggende for lenge i varme farvann ved Sør-Amerika og ble for markspist til å tåle en ny kamp med isen i det nordlige Polhavet.

• Les mer om Fram-ekspedisjonen 1910–1912, Fram, ekspedisjoner i Antarktis og Sydpolen.

Seieren i kappløpet mot Sydpolen hadde gitt Amundsen den berømmelsen han trengte for å få støtte til virksomheten som først og fremst lå hans hjerte nærmest; utforskningen av de ukjente delene av Arktis. I 1914 brøt første verdenskrig ut, og han ble nødt til å utsette ekspedisjonen. Krigen betydde et tidsskille på mange måter, ikke minst på transportfronten. Amundsen var rask til å se at flymaskiner kunne revolusjonere oppdagelsesreiser i polarområdene. Han kjøpte et av de første flyene som kom til Norge og tok det første sivile flysertifikatet i landet. Flyet donerte han imidlertid ganske tidlig til det militære.

Men krigen førte også til at Amundsen tjente en del penger på å investere i skipsfart, og disse pengene satte han inn i byggingen av et nytt polarskip, Maud, som var en videreføring av den vellykkede formen på Fram. Skipet ble oppkalt etter dronning Maud. Han fikk også bevilgninger fra staten og private, og han fikk lov til å ribbe Fram for utstyr som kunne brukes på Maud. Proviant måtte hentes fra USA på grunn av krigssituasjonen i Norge. Noe nytt fly kunne han imidlertid ikke ta fra Norge så lenge krigen stod på.

Siden Nordpolen allerede syntes å være erobret, var det forskning i de ukjente områder av Polhavet som måtte stå i fokus. Det var fremdeles uvisst på denne tiden om det fantes land ved Nordpolen, og Amundsen håpet i så fall å kunne ta nytt land i besittelse for Norge. Men dette kunne ikke alene være målet og hensikten. Ekspedisjonen måtte også få en mer vitenskapelig profil. Som vitenskapelig leder på ekspedisjonen valgte derfor Amundsen en geofysiker, Harald Ulrik Sverdrup. Ekspedisjonen ble utrustet med apparater for oseanografisk, meteorologisk og jordmagnetisk forskning, og var den største og best utrustede geofysiske polarekspedisjonen som til da var utsendt. Sju andre menn utgjorde resten av mannskapet, hvorav Helmer Hanssen, Martin Rønne, Knut Sundbeck og Oscar Wisting tidligere hadde vært med Amundsen til Antarktis. Hanssen hadde også vært med på Gjøa.

Maud dro ut fra Kristiania 24. juni 1918, mens det ennå var fare for tyske ubåter utenfor kysten, og inn i Nordøstpassasjen. Planen var å følge Frams rute langs Sibirkysten, men forhåpentligvis gå inn i isen lenger nord og øst enn Fram hadde klart. Ved Khabarova plukket de opp radiotelegrafisten Genadij Olonkin som, med russisk far og norsk mor, blant annet skulle være tolk. Is- og strømforholdene var imidlertid vanskelige.

Ved Eurasias nordligste punkt, Kapp Tsjeljuskin, ble skipet fanget av isen, og de måtte tilbringe nesten ett år i bukta de kalte Maudhavn. Mot slutten av oppholdet forlot to av mannskapet, Peter Tessem og Paul Knudsen, skipet for å dra med post tilbake langs Taimyrhalvøya til Dickson ved hjelp av ski og hunder. Tessem hadde i lengre tid lidd av hodepine og ville avslutte ekspedisjonen. Knudsen ble med som reisefølge. De omkom underveis, og fremdeles er hendelsesforløpet ikke helt klarlagt.

Maud kom seg først videre 12. september 1919, men var igjen fast i isen etter bare 11 dager, denne gangen ved Ajonøya, ca. 800 km fra enden av Nordøstpassasjen. Amundsen hadde så langt ikke greid å komme i gang med den egentlige driften. I tillegg var han blitt fysisk svekket av flere ulykker: et komplisert overarmsbrudd, et isbjørnangrep og kullosforgiftning i magnetismeobservatoriet.

Denne andre «bortkastede» overvintringen var ingen lykkelig tid for Amundsen, men Sverdrup kastet seg med stor glød inn i etnografiske studier av tsjuktsjerne i området. Hanssen og Wisting ble sendt mot østkysten for å forsøke å krysse Beringstredet og få sendt telegrammer fra Nome, Alaska. Men isen var ikke farbar i Beringstredet, og på russisk side var det revolusjon. Hanssen greide til slutt å telegrafere fra Anadyr, og han returnerte med Wisting til Maud etter over seks måneder og 1500 km med hundesleder.

Amundsen bestemte seg nå for å dra direkte til Nome, fordi skipet trengte reparasjoner og proviantering før den planlagte driften endelig kunne ta til. I Nome ble de i 11 dager, og flere av mannskapet sa takk for seg. Tilbake var, foruten Amundsen, bare Sverdrup, den trofaste Wisting og Olonkin, samt Mary, en inuitkvinne som ble forhyrt som kokke.

Det var nå august 1920, og allerede på vestsiden av Beringstredet, ved Kapp Serdsje Kamen, frøs de fast igjen for en tredje vinter uten å ha begynt på den egentlige oppgaven. Igjen brukte Sverdrup tiden godt; han og Wisting dro ut på en tre måneder lang sledeferd for å dokumentere Tsjuktsjerhalvøya – en rundreise på ca. 2000 km – og Amundsen var eneste nordmann igjen på Maud. Imidlertid var det både tsjuktsjere og handelsfolk i området, så han og Olonkin var slett ikke alene. Den 1. juli 1921 var de fri av isen, men propellen var skadet og igjen dro de over til USA, til Seattle, for reparasjoner og proviantering.

Amundsen reiste videre til Norge for å ordne diverse saker, ikke minst økonomien. Med seg hadde han Kakonita, den fire år gamle datteren til en av de innfødte som hadde hjulpet til om bord, og datteren til en australsk handelsmann, gift med en tsjuktsjer. Den lille Kakonita var morløs, og ni år gamle Camilla skulle være med som venninne for henne; Amundsens mening var å gi dem en bedre start i livet i Norge. Pikene fikk sin skolegang i Svartskog i flere år før de ble sendt tilbake til hjemlandet. De havnet begge tilbake hos Camillas familie, som senere flyttet til Seattle med dem.

I juni 1922 møtte Amundsen igjen Maud i Nome. Han var nå overbevist om at han ikke ville nå frem med skip alene, og med på Maud tok han derfor to fly, ett for rekognosering og et større for å krysse Polhavet via Nordpolen. Men i slutten av juli bestemte han seg for å dele ekspedisjonen i to. Han skulle selv ta det største flyet og overvintre med det på Alaskas nordkyst klar til å fly derfra neste vår fordi han mente det ville være lettere å ta av fra land enn fra drivisen eller råker. Maud med Wisting, Sverdrup og mannskap skulle gjøre enda et forsøk på å følge den opprinnelige planen om å drive nordvestover over polpunktet.

Ekspedisjonen dro nordover i juni 1922, uten Amundsen. Allerede i august frøs Maud nok en gang fast i isen. Denne gangen var de nær Wrangeløya (ostrov Vrangelja) og skuta drev nå med isen inne på kontinentalsokkelen utenfor det nordøstlige Sibir i hele tre år. De kom tilbake til Nome 22. august 1925. Ekspedisjonen nådde dermed ikke sitt geografiske mål, men de geofysiske dataene som ble samlet og bearbeidet, først og fremst av Sverdrup, har gitt Maud-ekspedisjonen rykte som en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom alle tider.

• Les mer om ekspedisjoner i Arktis, Maud og Maud-ekspedisjonen.

Amundsen hadde tidlig interessert seg for fly som hjelpemiddel i polarforskningen, og etter de erfaringene han høstet under den første delen av Maud-ekspedisjonen, forsto han at en utforskning av de indre, ukjente områdene i Arktis måtte skje ved hjelp av luftfartøy. I 1922 skaffet han seg to fly, et lite for observasjon ut fra Maud, og et større han ville fly nordover med fra Alaskas nordkyst. Ved Wainwright i Nord-Alaska opprettet Amundsen og flygeren Oskar Omdal høsten 1922 overvintringsbasen Maudheim. I desember dro den nå 50 år gamle Amundsen med hundeslede til Nome, og Omdal overvintret alene på Maudheim til begynnelsen av mai. Våren 1923 ble det gjort to prøveflyginger, og begge gangene havarerte understellet. Pilotene Omdal og Odd Dahl slapp fra det uten varige mén, men forsøket måtte oppgis.

Amundsen hadde nå store økonomiske problemer. Som en del av forsøket på å skaffe penger, dro han i 1924 på foredragsturné i USA, noe som ikke alltid gikk bra, delvis på grunn av hans engelske uttale med kraftig norsk aksent. I sin selvbiografi fra 1927 kalte han denne tiden for «den mest pinlige, den mest ydmykende og i det store og hele den mest tragiske episode i mitt liv». Maud var i 1925 blitt beslaglagt for å dekke litt av Amundsens gjeld etter ekspedisjonen og ble solgt til handelskompaniet Hudson's Bay Company. Amundsen erklærte seg personlig konkurs.

Men da alt så mørkest ut, dukket den amerikanske millionærsønnen Lincoln Ellsworth opp og tilbød seg å finansiere en ny nordpolsekspedisjon mot at han selv fikk være med. Amundsen takket gladelig ja. To Dornier-Wal flybåter, N24 og N25, ble anskaffet og skipet til Ny-Ålesund på Svalbard. Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson ble plukket ut som flygere, Oskar Omdal og tyskeren Karl Feucht som mekanikere, og Ellsworth og Amundsen var navigatører. Den 21. mai 1925 fløy de ut fra Ny-Ålesund (Kings Bay). Etter ca. 8 timer i luften gikk N25 ned i en råk i isen for å kunne foreta en nøyaktig posisjonsberegning, da de forventet å være i nærheten av Nordpolen. Det viste seg å være 87° 43' nordlig bredde.

N24 hadde gått ned samtidig, men et godt stykke bortenfor, slik at de ikke fant hverandre før dagen etter. Dietrichson, Ellsworth og Omdal måtte foreta en farefull vandring over isen for å nå de andre ved N25. N24 hadde hatt en lekk motor siden starten, og den lot seg ikke reparere. Ekspedisjonen hadde ingen radio med og ingen håp om redning utenfra. I tre uker arbeidet de med redskapene de hadde for hånd for å lage en startbane for N25 i den ujevne isbaksen. Det var nærmest et under at de klarte det, og at Riiser-Larsen til slutt greide å få flyet på vingene igjen med alle seks om bord og fly sørover. Utenfor nordkysten av Svalbard landet de i nærheten av fangstskuta Sjøliv av Balsfjord akkurat idet drivstoffmåleren viste tomt – igjen hadde hellet stått dem bi.

De ble feiret som helter under mottakelsen i hovedstaden etter denne tilbakekomsten fra dødens rike. Ekspedisjonen hadde vært vågal, men den hadde brakt tilbake det vitenskapelige resultatet at intet land var blitt sett fra flyene og at lodding under isen hadde vist at havet der var svært dypt. Sannsynligheten for å finne land ved Nordpolen kunne nå sies å være liten.

Mens ekspedisjonen gjorde de siste forberedelsene, dukket amerikaneren Richard Byrd opp i Ny-Ålesund med flyet Josephine Ford og piloten Floyd Bennett. Natten til 9. mai 1926 fløy Byrd og Bennett nordover, og ved tilbakekomsten til Ny-Ålesund neste ettermiddag kunne de fortelle at de hadde vært over Nordpolen. Allerede kort tid etterpå ble det hevdet at de egentlig ikke hadde fløyet så langt som til polpunktet, og da Byrds originale dagbok fra turen ble offentliggjort i 1996, slo den fast at de faktisk hadde snudd et lang stykke før. Men det var uansett ikke avgjørende for Amundsen. Han mente at Nordpolen allerede var blitt nådd av Cook og/eller Peary i 1908/1909, og hans plan var annerledes, nemlig å fly over hele Polhavet til Alaska for å undersøke det siste store ukartlagte området der nord.

Luftskipet Norge steg til værs den 11. mai 1926, og neste dag, etter vel 16 timers flukt, var de over Nordpolen. Her ble de tre lands flagg kastet ned på isen, det norske først. Amundsen og Wisting ble således de første til å ha sett både Nordpolen og Sydpolen, og Norges besetning faktisk de første til å nå Nordpolen, siden verken Cook, Peary eller Byrd synes å ha hold for sine krav om å ha vært først. Den 13. mai landet de ved Teller i Alaska, etter en flukt på 72 timer. Kursen var lagt tvers over den ennå ukjente delen av Arktis. Selv om det var dårlig sikt på den amerikanske siden av Nordpolen sør for 85° nord, kunne Amundsen fastslå at det ikke fantes noe større landområde der. Den siste store hvite flekken i nord var fjernet. Amundsen hadde nådd sitt siste, store mål.

Luftskipet ble demontert og deltakerne reiste under stor hyllest hjemover med mer konvensjonelle transportmidler. Dessverre ble det en del offentlig uenighet mellom Amundsen og Nobile om hvem som hadde mest ansvar og ære for bragden, og dette kom til å ødelegge svært mye for dem begge.

• Les mer om Norge-ekspedisjonen.

Etter Norge-ekspedisjonen ble det en kjedelig strid mellom Nobile og Amundsen, som førte til brudd mellom dem. Men da Nobiles luftskipsekspedisjon med Italia i mai 1928 forulykket nord for Svalbard, meldte Amundsen seg straks til å delta i søket.

Gjennom en norsk forretningsmann i Paris fikk han av den franske regjering stilt til disposisjon en Latham flybåt med besetning på fire. Både Leif Dietrichson og Oscar Wisting skulle vært med, men det var bare plass til Dietrichson. Flyet fløy fra Bergen til Tromsø hvor det tok av igjen på ettermiddagen 18. juni med kurs for Ny-Ålesund. Snaue tre timer senere mottok man en siste melding fra flyet, som antakelig styrtet i havet i nærheten av Bjørnøya like etterpå. Alle seks om bord omkom. En flottør og en drivstofftank er det eneste som noen gang ble funnet.

I noen uker ventet verden i spenning til det etter hvert ble klart at Amundsen ikke kom til å dukke opp igjen fra isødet, slik han hadde gjort med N25. Leteekspedisjoner hadde for lite å gå ut fra og visste ikke helt hvor de skulle begynne å lete. Tidlig på høsten holdt Fridtjof Nansen en gripende minnetale i radioen, og regjeringen erklærte dagen Sydpolen ble nådd, 14. desember, for nasjonal minnedag med to minutters stillhet klokken 12.

• Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903–1907, 1907
• Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910–1912, 2 bind, 1912
• Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918–1920. H.U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne. Godfred Hansens depotekspedition 1919–1920, 1921
• Gjennem luften til 88° nord. Amundsen-Ellsworths polflyvning 1925, 1925
• Den første flukt over Polhavet, 1926
• Mitt liv som polarforsker, 1927
• Ekspedisjonsberetningene ble også utgitt i en samleutgave, Opdagelsesreiser, 4 bind, 1928–1930

• Amundsens korrespondanse, forretningsarkiv og dagbøker finnes i Nasjonalbiblioteket, Oslo
• en samling brev (ca. 100) til Herman Gade finnes ved Harvard University, USA
• andre brevsamlinger og arkivalia finnes hos etterkommere av Amundsens brødre

• 3500 fotografier, hovedsakelig fra ekspedisjonene, finnes i Roald Amundsens fotodatabase i NBO, Oslo
• filmopptak fra ekspedisjonene finnes i Norsk Filminstitutt, Oslo
• en del av Amundsens filmopptak er brukt i Stig Andersen og Kenny Sanders’ dokumentarfilm Frosset hjerte, 1998

• Maleri (halvfigur) av Eivind Engebretsen, 1921; Etnografisk museum, Oslo
• Byste (gips) av Johan Fahlstrøm, 1925; Frammuseet, Oslo
• Portrettrelieff (bronse) av Carl E. Paulsen, 1925; på bautastein i Borge, Østfold
• Byste (kjempeformat) av Alonzo Victor Lewis, 1926; Seattle, USA og Frammuseet, Oslo
• Statue (helfigur) av Carl E. Paulsen, 1932; Tønsberg (samme i Tromsø, 1934–1936, og Sarpsborg, 1938)

• Flere portretter, blant annet utført av Anders B. Wilse, i Amundsens fotodatabase i Nasjonalbiblioteket