Normandie

Det området som vi i dag kaller Normandie var i antikken befolket av keltiske stammer, og ble erobret av romerne i 56 fvt. Dette området var en del av den galliske provinsen Lugdunensis (Lyonnaise), som på 300-tallet evt. ble inndelt i fire provinser, der den ene av dem, Lugdunensis Secunda (Seconde Lyonnaise), tilsvarer omtrent det som i dag er regionen Normandie. Hovedstad i Lugdunensis Secunda var Rotomagus, vår tids Rouen. Andre romerske byer i denne provinsen var Civitas Baiocassium (Bayeux), Civitas Abrincatum (Avranches), Civitas Ebroicorum (Évreux), Civitas Saiorum (Sées), Civitas Lexoviorum (Lisieux) og Civitas Constantia (Coutances).

Etter Romerrikets sammenbrudd, erobret frankerne store deler av det nåværende Frankrike, og dagens Normandie var en del av Frankerrikets nordvestlige del, som ble kalt Neustria. Kristendommen ble innført og styrket sin posisjon i dette området under Frankerriket, og flere klostre ble grunnlagt i denne perioden (Saint-Ouen de Rouen, Saint-Wandrille, Saint-Pierre de Jumièges).

Neustria ble utsatt for angrep fra vikinger fra rundt 790, med plyndringer og ødeleggelser. Rouen ble plyndret i 841, og byen ble utsatt for store ødeleggelser, og ble angrepet på nytt i 843. Historieskriveren Dudo av Saint-Quentin skrev at den danske vikinghøvdingen Rollo bemektiget seg Rouen i 876, men nyere forskning antyder at dette sannsynligvis skjedde noe senere (etter 890).

I Saint-Clair-sur-Epte-traktaten fra 911 ga den franske kongen Karl den Enfoldige Rollo herredømmet over områdene rundt Rouen, Évreux og Lisieux. Rollos etterfølgere ble etter hvert hertuger i det hertugdømmet som senere skulle omtales som Normandie, og som var oppkalt etter normannerne. Hertugdømmet ble senere utvidet vestover av Rollos sønn, Vilhelm Langsverd.

Innvandringen fra Skandinavia i denne perioden var betydelig, og påvirket samfunnet på flere måter. Arven etter vikingene er synlig for eksempel i de mange stedsnavnene i Normandie som er av skandinavisk opprinnelse.

På 1000-tallet var Normandie en velorganisert og relativt rik stat med et effektivt sentralstyre. Olav den hellige kom hit i 1012 som leietroppsfører for hertug Rikard 2, og ble senere, i 1013 eller 1014, døpt i Rouen av erkebiskop Robert, som var hertugens bror.

Vilhelm Erobreren var hertug av Normandie fra 1035 til 1087, og han ble også kronet til konge av England etter å ha beseiret den engelske kongen Harald Godwinson i slaget ved Hastings i 1066. Det 70,34 meter lange Bayeuxteppet, som er utstilt i det tidligere biskop-palasset i Bayeux, fremstiller hendelsene som utspant seg i forbindelse med dette slaget.

Den franske kongen Filip 2. August kjempet mot Rikard Løvehjerte (fra 1195) og hans etterfølger Johan uten land, og sørget i 1204 for at Normandie ble en del av Frankrike, men Kanaløyene forble en del av den engelske tronen.

Under Hundreårskrigen var Normandie i perioder okkupert av engelskmennene, og det var under denne okkupasjonen at Jeanne d'Arc ble henrettet i Rouen i 1431.

Etter at Hundreårskrigen var slutt, opplevde Normandie betydelig økonomisk og demografisk vekst. Rouen var på 1500-tallet en av de største byene i Frankrike, og i 1517 grunnla Frans 1. Le Havre, en by som seinere ble en av Frankrikes viktigste havnebyer. Honfleur var også en viktig sjøfartsby på 1500- og 1600-tallet.

Etter Den franske revolusjon i 1789 ble Normandie inndelt i fem departementer. Det som regionen tidligere hadde hatt av muligheter for indre selvstyre forsvant, og Normandie ble underlagt sentralmakten i Paris.

Under industrialiseringen på 1800-tallet flyttet folk inn til byene, og særlig i Le Havre og Rouen økte folketallet, mens folketallet for regionen som helhet var stabilt. Le Havre var en viktig havneby med flere skipsverft. Rouen var blant annet kjent for sin tekstilindustri. En jernbanelinje mellom Paris og Rouen åpnet i 1843, og ble forlenget til Le Havre i 1848. I den vestlige delen av Normandie (den tidligere regionen Basse Normandie) gikk industrialiseringen langsommere, og i en by som Caen økte folketallet nesten ikke i det hele tatt i løpet av 1800-tallet.

Kulturlivet i Normandie var rikt på 1800-tallet. Kjente forfattere som Gustave Flaubert og Guy de Maupassant var fra Normandie, og maleren Claude Monet, som bosatte seg i Giverny, malte mange av sine mest kjente bilder i Normandie.

Under den fransk-tyske krigen fra 1870 til 1871, var deler av Normandie okkupert av de prøyssiske styrkene.

I 1944, under andre verdenskrig, fant de alliertes landgang sted i Normandie. Operasjonen ble innledet 6. juni 1944 (D-dagen) under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower, mens den britiske generalen Bernard Law Montgomery var sjef for hærstyrkene. De allierte gikk i land på fem steder i bukten mellom halvøya Cotentin i vest og havnebyen Ouistreham i øst. Britiske og kanadiske styrker gikk i land på strendene Sword, Juno og Gold i øst, og amerikanerne gikk i land på strendene Omaha og Utah i vest.

Etter seks dager hadde de allierte satt i land rundt 300 000 mann, og hadde brutt gjennom den tyske Atlanterhavsvollen. Etter en måned stod rundt én million allierte soldater på fransk jord.

En rekke byer i Normandie fikk enorme skader under krigen, og man regner med at rundt 20 000 sivile ble drept. Store deler av Caen og Le Havre ble fullstendig ødelagt etter alliert bombing. Gjenoppbyggingen av disse to byene tok lang tid, og arbeidet var ikke ferdig før i 1960-årene. Le Havre ble gjenreist etter en plan av arkitekten Auguste Perret, og den rekonstruerte delen av byen ble i 2005 ført opp på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Store infrastrukturprosjekter ble gjennomført i andre halvdel av 1900-tallet. Det ble bygget tre store broer over Seinen: Pont de Tancarville (1959), Pont de Brotonne (1977) og Pont de Normandie (1995). Motorveien mellom Paris og Normandie (A13) ble åpnet i 1946, og var den første motorveien i Frankrike. Industrialiseringen fortsatte i denne perioden, delvis som en følge av desentraliseringspolitikken i etterkrigstiden, og store industribedrifter etablerte seg i Normandie. Renaults bilfabrikk i Sandouville utenfor Le Havre ble grunnlagt i 1964, og hadde på det meste 13 000 ansatte, mens Citroën etablerte en bilfabrikk i Caen i 1963.

I 1956 ble regionene opprettet som en ny administrativ enhet i Frankrike, og Normandie ble delt i to: Haute-Normandie og Basse-Normandie. I 2016 ble de to regionene slått sammen.