Afghanistan, innlandsrepublikk i det sentrale Asia, omkranset av Iran, Pakistan, Tadsjikistan, Kina, Usbekistan og Turkmenistan.
Området var gjennom middelalderen dominert av muslimske hærer og mongolske kongedømmer, og det var også kjent fra Aleksander den stores tid som gjennomgangsområde for deler av den historisk sett viktige Silkeveien.
Afghanistan er et av verdens fattigste land, som gjennom generasjoner har vært preget av indre og ytre konflikter. Landet var okkupert av Sovjetunionen fra 1979 til 1989. I 2001 invaderte USA landet og styrtet Taliban som satt ved makten. Siden da har internasjonale styrker, herunder norsk deltakelse med militært personell, vært i krig med Taliban.
Navnet Afghanistan springer ut av folkegruppen afghanere, samt etterleddet -stan, persisk for 'land'. Afghanistans nasjonalsang er Daa watan Afghanistan di ('Dette landet er Afghanistan').
Geografi og miljø
Afghanistans landareal er 647 500 km². Landet domineres av den store fjellkjeden Hindu Kush, og av fjellterreng med lite vegetasjon. Lengst i nord, vest og sør er landskapet mer flatt. Landet har et typisk innlandsklima, med varme somre og kalde vintre.
Mesteparten av befolkningen lever av enkelt jordbruk med husdyrhold, selv om bare 12 prosent av Afghanistans landområder er dyrkbart. Noen steder har man maktet å videreføre planting av frukttrær som før de siste tiårenes krigshandlinger ga mange familier inntekter, og som la grunnlaget for en betydelig konserveringsindustri. Mange steder er landets betydelige barskogområder påført store skader. Det samme gjelder mandel- og nøttetrær som har vært viktige både for lokalbefolkningen og for dyr.
Krig og stor fattigdom har også skapt betydelige miljøutfordringer mange steder i Afghanistan. Ujevn vanntilførsel, mangel på renseanlegg og svake sanitære forhold utgjør fortsatt stor fare for liv og helse. Usikret oppbevaring av kjemikalier og avrenning fra søppelanlegg og landbruk gir også miljø- og helseproblemer. I deler av Afghanistan er helsesituasjonen kritisk, da særlig for folk i utkantstrøk og internflyktninger. Lungeinfeksjoner, diare (særlig i sommerhalvåret), muskel- og skjelettplager, hudinfeksjoner, parasitter, mangel-sykdommer og underernæring preger sykdomsbildet for svært mange, og barn og gravide er særlig utsatt. HIV/aids er også utbredt. Les mer om Naturgeografi i Afghanistan, Klima i Afghanistan, Dyreliv i Afghanistan og Planteliv i Afghanistan.
Folk og samfunn
Afghanistan har om lag 31 mill. innbyggere (2012). Landet har en svært ung befolkning; alvparten er under 15 år. Myndighetenes prioriteringer gjenspeiler ofte forannevnte, og i en rapport som FNs befolkningsfond offentligjorde i oktober 2013 heter det at Afghanistan er det land hvor det "er vanskeligst å bli gammel". Rapporten bygger på en undersøkelse av i alt 91 land.
De største befolkningsgruppene utgjøres av pashtuner (ca. 45 pst.), tadsjikere (ca. 25 pst.), hazarer (ca. 10 pst.) og usbekere (ca. 9 pst), turkmener (ca. 3 pst) og balutsjer (ca 3 pst.) Den lokale etniske tilhørigheten er sterk, og svekker den nasjonale identitet. Om lag 36 pst. av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. Nomadene, kuchiene, er den fattigste befolkningsgruppen. Kritisk er situasjonen også for et stadig større antall internt fordrevne afghanere.
Befolkningen består hovedsakelig av sunnimuslimer. De to offisielle språkene er pashto og dari. Det praktiseres stor grad av adskillelse mellom menn og kvinner, og Afghanistan er i ulike meningsmålinger blitt vurdert som verdens verste land for kvinner. I en undersøkelse fra Oxfam i 2011 oppgir 87 pst. av afghanske kvinner at de har blitt utsatt for fysisk vold, voldtekt og/eller tvangsekteskap. I løpet av 2013 er i alt om lag åtte millioner barn, hvorav vel 30 pst. jenter, registrert som elever ved skolene. En voldsom fremgang når man vet at tilsvarende tall under Taliban-styret var færre enn 5 000, men likevel er forannevnte tall bare halvparten av antall jenter i skolepliktig alder. Og kun vel fire pst. av jentene gis mulighet for videregående utdanning. Kort sagt; utviklingen er skjør og det legges ofte for stor vekt på kvantitet og for liten vekt nedsiden av den rivende utviklingen som har funnet sted; undervisningens dårlige kvalitet, lærernes svake utdanning og ofte ekstremt dårlige lønn samt myndighetenes manglende muligheter for å drifte og vedlikeholde skolene.
Stat og politikk
Afghanistan er en islamsk republikk med president og to visepresidenter. Disse velges i direkte valg for en periode på fem år, med mulighet for å bli gjenvalgt én gang. Presidenten er også leder av regjeringen; han utnevner statsrådene, som må godkjennes av nasjonal- forsamlingen, Meli Shura.
Hamid Karzai (f. 1957) ble i 2004 valgt som president, etter å ha fungert som interimpresident siden årsskiftet 2001/02. Karzai ble gjenvalgt i 2009, og kan etter grunnloven ikke stille på nytt ved presidentvalget i april 2014. Registreringen av kandidater til det kommende valget startet i september 2013, og det synes klart at flere av taperne i 2009 vil stille på nytt - herunder tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah, tidligere finansminister Ashraf Ghani og president Karzais eldre bror Qayoum Karzai. At sistnevnte stiller har fått mange til å frykte at valgresultatet skal bli omstridt, slik tilfellet i høy grad var i 2009. Presidenten har på sin side gjort det klart at broren stiller mot hans uttrykte ønske.
I mars 2014, en måned før valget meddelte Qayum Karzai at han trekker sitt kandidatur for isteden å drive valgkamp for Zalmai Rassoul som i oktober 2013 gikk av som utenriksminister for å kunne stille ved presidentvalget. Rassoul, f. 1943, har tidligere vært nasjonal sikkerhetsrådgiver og har i mer enn et ti-år fremstått som en av president Karzais mest fortrolige.
Valget ble som planlagt avholdt 5. april 2014, men valgresultatet ble ikke gjort offentlig i løpet av tre uker slik siktemålet var. Den offisielle valgkommisjonen meddelte at den trengte mer tid for å undersøke påstander om fusk. Om lag sju millioner stemmer ble avgitt, tilsvarende 58 pst. av de stemmeberettigede, og pr. 24. april var 82.6 pst. av stemmene talt opp. Offisielle kilder meddelte at tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah fikk 43.8 pst. av de foreløpig opptalte stemmene, mens tidligere finansminister Ashraf Ghani hadde fått 32.9 pst. og tidligere utenriksminister Zalmai Rassoul 11 pst. I midten av mai kunngjorde Valgkommisjonen det endelige resultatet; Abdullah fikk 45 pst., mens Ghani fikk 31.6 pst. av stemmene og Rassoul 11.5 pst. Samtidig meddelte sistnevnte at han i annen valgomgang ville ta parti for Abdullah. Kommisjonen erkjente at valgfusk hadde funnet sted, men fastslo at dette ikke var av omfattende, avgjørende omfang. Etter litt fram og tilbake ble 14. juni fastsatt som dato for annen valgomgang, og den avgjørende runden vil stå mellom de to tidligere ministrene, Abdullah og Ghani, ettersom ingen av kandidatene oppnådd 50 pst. i første omgang. Begge de gjenstående kandidatene har for øvrig fremholdt at de er åpne for samtaler med Taliban. Den 18. juni krevde Abdullah stopp i opptellingen av stemmer ettersom avtroppende president Karzai, etter Abdullahs mening, hadde påvirket den offisielle valgkommisjonen og det forelå valgfusk.
Norge har bevilget vel 100 mill. kroner som støtte til planlegging og gjennomføring av valgene i 2014.
Administrativt er Afghanistan inndelt i 34 provinser. Provinsene styres av en regjeringsutnevnt guvernør, men mye av stridighetene i afghansk politikk ligger i at så vel politikere som administrativt personell har større lojalitet overfor lokale klanledere enn til regjeringen i Kabul som generelt har begrenset kontroll utenfor hovedstaden.
Befolkningen har tradisjon for lokalt selvstyre basert på familiedynastier og stammeledere, og hjemlige stridigheter har i utstrakt grad vært forsøkt løst gjennom såkalte jirgaer. Dette er rådsforsamlinger hvor lokalsamfunnets eldste har avgjørende innflytelse og hvor drøftinger fram til konsensus står sentralt.
Domstolsvesenet har tre nivåer, med høyesterett som øverste instans; dens ni dommere utnevnes av presidenten, og godkjennes av nasjonalforsamlingen, med en funksjonstid på 10 år. Domstolene er ifølge den nye grunnloven uavhengige av både den lovgivende og den utøvende makt. Domsavsigelser som medfører dødsstraff må godkjennes av presidenten. Den nye grunnloven slår fast at ingen av landets lover må være i strid med islam, men grunnloven er ikke basert på sharia-regler.
Les mer om Afghanistans politiske system, Afghanistans internasjonale forbindelser, Afghanistans forsvar, se oversikt over statsoverhoder i Afghanistan.
Historie
Nyere afghansk historie er dominert av pashtunske stammer, som under ledelse av Ahmed Shah Durrani skapte et rike med base i Kandahar sør i landet. Under Durranis styre ble grensen trukket mot Pakistan, en grensefastsettelse som pakistanske myndigheter fortsatt bestrider. Hovedstaden ble i 1776 flyttet fra Kandahar til Kabul, og Afghanistan ble i årene som fulgte i utstrakt grad et bufferområde mellom britisk og russisk imperialisme.
Afghanistan oppnådde nasjonal uavhengighet fra Storbritannia 19. august 1919, og var formelt et monarki fram til 1978 da Afghanistans demokratiske republikk ble etablert.
Den modernisering som landets konge fra 1933, Mohammad Zahir Shah, gjennomførte fra midten av 1960-tallet ble brutt da kongen i 1973 ble avsatt gjennom et statskupp. År med borgerkrig og skarpe indre motsetninger fulgte, og i julehelgen 1979 rykket sovjetiske soldater inn i Afghanistan, angivelig etter anmodning fra daværende makthavere. De såkalte mujahedin kjempet mot invasjonsstyrkene, med støtte fra Pakistan, Saudi-Arabia og USA. Etter nær 10 års okkupasjon ble de sovjetiske styrkene trukket ut, og etterlot seg store militære og sivile tap samt omfattende materielle ødeleggelser.
De kaotiske årene som fulgte ga Taliban-militsen anledning til å fremstå som garantist for ro og orden, og fra 1996 hadde de religiøse ekstremistene kontroll over det meste av landet. I flere år fikk organisasjonen al-Qaida ha treningsleire i landet mot at de finansierte mye av Talibans virksomhet. Få uker etter al-Qaidas angrep på USA, 11. september 2001, ble Afghanistan angrepet av en internasjonal allianse, som under amerikansk ledelse raskt nedkjempet Taliban-styrkene.
Parallelt med at Taliban gradvis har gjenvunnet slagkraft, og vært i stand til å påføre myndighetene og de utenlandske styrkene mange blodige anslag, har president Karzai ved flere anledninger vist til angivelige fredsforhandlinger med den del av Taliban som han mener er åpen for samtaler. Det synes imidlertid klart at det er tale om sonderinger som har gitt få konkrete resultater. Mye tyder på at Taliban motsetter seg reelle forhandlinger så lenge utenlandske militære styrker er i landet, eller at de i det minste bare vil forhandle med dem som har den reelle makten i landet, nemlig representanter for USA. Og i mellomtiden er det ikke minst sivilbefolkningen som lider under fortsatte kamper. Ifølge FN ble i alt 3 852 sive drept eller skadd i første halvår av 2013, herav 61 pst kvinner og 30 pst. barn. Tallene er de høyeste på fem år, med unntak av 2011.
I juni 2013 overtok afghanske politi- og forsvarsstyrker formelt ansvaret for sikkerheten i landet, mens de 100 000 utenlandske soldatene som fortsatt er i Afghanistan skal ha støttefunksjoner og drive opplæring. De afghanske styrkene utgjør om lag 350 000 personer, men deres slagkraft svekkes av svak disiplin, korrupsjon, desertering og infiltrering fra ulike opprørsstyrker. Hertil kommer at Taliban og andre opprørsgrupper har gjort politiet og militært personell til prioriterte siktemål for sine angrep. Ifølge offisielle afghanske tall ble 1 792 ansatte i politiet, hvorav noen kvinner, drept i tjeneste bare mellom mars og september 2013 - en fordobling fra tilsvarende periode i 2012.
Samme dag som ovennevnte overføring av makt og ansvar til afghanerne fant sted ble det gjort kjent at USA og Taliban vil holde forhandlinger i Qatar. Forutsetningen har vært at afghanske myndigheter skal delta i forhandlingene, men president Karzai la ikke skjul på sin misnøye med at USA tok regien overfor Taliban. Han gjorde det klart at regjeringen i Kabul, ved et tidligere opprettet fredsråd, ikke vil delta før forhandlingene ledes av afghanerne. Og for å understreke alvoret stanset Karzai samtidig pågående forhandlinger med USA om en sikkerhetsavtale.
Samtidig krevde Karzai fjerning av skiltet som prydet Talibans kontor i Qatar; "Det islamske emiratet Afghanistan"; den benevnelsen Taliban brukte om Afghanistan da de hadde makten i det meste av landet fra midten av 1990-tallet og fram til oktober 2001. Skiltet ble fjernet, men bl.a. jevnlige Taliban-angrep mot militære og sivile mål i Afghanistan har gitt forhandlingene en vanskelig start.
Parallelt med ovennevnte fremstøt mot Taliban intensiverte president Karzai arbeidet med å få Pakistan med i forhandlinger med hovedfienden. Maktskiftet i Pakistan sommeren 2013 ga Karzai momentum, og i august 2013 gjennomførte han samtaler med Nawaz Sharif, Pakistans nye statsminister.
Les mer om Afghanistans historie og Krigen i Afghanistan.
Økonomi og næringsliv
Afghansk økonomi har gjennom tiår lidd under krigshandlinger, vanstyre og korrupsjon. Jordbrukspotensialet har vært lite utnyttet som følge av utstrakt fattigdom, dårlig infrastruktur og minelagte områder. Utenlandske investorer har av samme årsaker vært lite interessert i å gjenoppbygge bedrifter eller satse på utvinning av de mange mineraler, blant annet jern og kobber, samt olje- og gassressurser som Afghanistan besitter. Om rammebetingelsene bedres vil gruvesektoren bli hovedpilaren i en bærekraftig utvikling samt kunne finansiere nasjonal sikkerhet og stabilisere landets politiske system. Men fallhøyden er stor; økende inntekter fra gruvevirksomheten kan gi økt korrupsjon, styrke tvilsomme investorer og forsterke grunnlaget for væpnet konflikt.
Afghanske myndigheter anslår verdien av landets forekomster av olje, gass, kopper, jern og gull til å være i størrelsesorden en trillion USD. regjeringen håper over det kommende ti-år å kunne innkreve fire milliarder kroner årlig fra mineral- og energiforekomster. En betydelig økning fra 2012, da de to sektorene samlet ga landet mindre enn 150 USD. Regjeringen har gitt utviklingen av landets gruveindustri første prioritet, og stor vekt legges på kartlegging av ressursene samt en balansert og bærekraftig utvinning som gir inntekter og skaper arbeidsplasser. Dette er særlig viktig for å motvirke virkningene av utenlandsk militær uttrekning og forventede reduksjoner i internasjonal bistand etter 2014. Men samtidig ser man at naturressursene skjerper politiske og etniske stridigheter f.eks. i den nordlige provinsen Badakhshan, hvor lokale ledere i 2013 kom i klemmeri over eierskapet til gullforekomster og handel med edelsteiner. Tilsvarende stridigheter har funnet sted i andre provinser, og i noen tilfeller sikrer militante grupper seg kontroll over mineraler, tømmer og edelstener, som blir smuglet over grensen til Pakistan, som ledd i finansieringen av deres militære kamp mot rivaliserende grupper og mot sentralmakten i Kabul.
Positive tegn fra 2008 av fikk en alvorlig knekk to år senere da en av landets fremste banker måtte reddes av Sentralbanken etter omfattende korrupsjon og misbruk av bankens aktiva. Det internasjonale valutafondet (IMF) og de fremste utenlandske giverne holdt tilbake lån og annen økonomisk støtte i ett år.
Til tross for ovennevnte hadde Afghanistan en økonomisk vekst på hele 14,4 pst. i 2012, men i Verdensbankens oktober-rapport for 2013 var anslaget for økonomisk vekst for samme år redusert til 3.1 pst. og for 2014 til 3.5 pst. Ifølge rapporten skyldes tilbakegangen økende usikkerhet på det politiske og sikkerhetsmessige området herunder fortsatt vold, økonomisk kriminalitet og systematisk korrupsjon. Utviklingen lider også under svake resultater innen landbruket, som tradisjonelt står for en firedel av landets økonomi. Samtidig gir administrative svakheter på skatteområdet, et begrenset skatteproveny og betydelig undersysselsetting, særlig innen landbruket og i gruveindustrien, staten langt mindre inntekter enn hva potensialet skulle tilsi.
Verdensbankens tall viste i 2012 at om lag 95 pst. av landets brutto nasjonalprodukt kommer fra bistand og militær tilstedeværelse. Resultatene av omfattende bistandsinnsats er diskutable og omstridte, men særlig innen helse og utdanning er resultatene betydelige. Et økende antall afghanere har fått skolegang og helsehjelp, og mest markert er bedringen for kvinner og jenter.
Uttrekking av utenlandske militære styrker i 2014 vil utvilsomt medføre at vanskelige livsvilkår for mange afghanere blir ytterligere forverret. Afghanske myndigheter har derfor trappet opp sine anstrengelser for økte utenlandske investeringer i landet. Sentralt i dette bildet står Kina og India som begge har finansiert utviklingsprosjekter i Afghanistan over flere år, samtidig som selskaper fra Kuwait, De forente arabiske emirater og Tyrkia vurderes for utnyttelse av landets olje- og gassforekomster.
Av særlig interesse er det indiske engasjementet i Afghanistan og da særlig sør i landet, med utgangspunkt i Kandahar hvor India lenge har hatt et eget konsulat. India er opptatt av både å forhindre et Taliban-styrt Afghanistan, med mulig spillover-effekt mot India, og sterkere pakistansk innflytelse i landet. Med dette som bakteppe innviet president Karzai sammen med den indiske utenriksministeren i mars 2014 det hittil nyeste indisk-finansierte utviklingsprosjekt sør i Afghanistan; et universitet for jordbruksfag og teknologi som skal fremme økonomisk vekst gjennom satsing på jordbruket. Når universitetet var plassert i Tarnak, hvor Osama bin Laden lenge hadde sitt hovedkvarter, var dette en gest til pashtunerne, Afghanernes største befolkningsgruppe. Indisk satsing på bl. a. energiprosjekter i det særlige og østlige Afghanistan har også som siktemål å styrke indisk brobygging for indiske energiinteresser og handel i retning Sentral-Asisia. mens det internasjonale samfunnet generelt sett trapper ned sin innsats i Afghanistan, gjør India det motsatte. Landets bistand til Afghanistan for 2014, USD 2 milliarder, gjør Indian til Afghanistans største bistandsyter - etter USA, Storbritannia, Japan og Tyskland. t Afghanistan's fifth largest bilateral donor, after the United States, the United Kingdom, Japan, and Germany. Mens USA i april 2014 fortsatt sliter med å få på plass en Agreement on Strategic Partnership (ASP), med Afghanistan, maktet India allerede i 2011 å få inngått et slikt rammeverk for omfattende samarbeid utover 2014.
Viktig er også Irans finansiering av oljeleting gjennom Afghanistan mot markeder i det østlige Asia. Samtidig nyter Afghanistan i økende grad godt av alternativer til de tradisjonelle transportlinjer gjennom Pakistan, herunder videreføring og opprustning av jernbaneforbindelsen med Usbekistan. Slike alternativer får økt viktighet for Afghanistan så lenge forholdet til Pakistan preges av gjensidig mistillit. Det er lenge gjort forsøk på en freds- og stabiliseringsavtale mellom de to land, senest i London i februar 2013 med aktiv britisk deltakelse. Men afghanske myndigheter nekter å skrive under på noen avtale så lenge de føler og frykter at Pakistan fortsatt vil gi oppholdstillatelse til, og representere et fristed for, krefter som aktivt motarbeider regjeringen i Kabul.
Les mer om Økonomi og næringsliv i Afghanistan, Jordbruk i Afghanistan, Bergverk i Afghanistan, Industri i Afghanistan, Utenrikshandel i Afghanistan og Samferdsel i Afghanistan.
Kunnskap og kultur
Mer enn 30 år med krig og konflikt har ødelagt mye av utdanningssystemet i Afghanistan, og landet har en omfattende analfabetisme. Under Taliban-regimet ble jenter nektet skolegang og også for menn var utdanningstilbudet svært mangelfullt. Undersøkelser i 2002-03 viste at bare hver annen afghansk mann kunne lese og skrive, mens hele 80 pst av kvinnene var analfabeter. Siden da har utdanningssystemet stått sentralt i gjenoppbyggingen av Afghanistan og fredsprosessen i landet. UNESCO og andre FN-organisasjoner har vært særlig aktive, med økonomisk og faglig støtte fra bl.a. Norge. Mens om lag en million barn gikk på skole i 2001 var antallet i 2010 over sju millioner.
Mange år med krig og ødeleggelser har tæret på Afghanistans rike kulturarv, men landet kan fortsatt fremvise enestående kulturskatter fra perioder under buddhismen så vel som tiden under islamsk styre. Statuer, særegne arkitektoniske kuppelbygninger, praktfulle minareter, rik billed- og malerkunst er sentrale stikkord for en kulturarv som i det minste delvis har overlevd forvitring og voldelige anslag.
Afghanistan har en rik teatertradisjon basert på gateopptredener hvor fortellerne, supplert av sanger og ballader, resiterer på en syngende måte dikt om krigsherrer og religiøse helter - deres liv og gjerninger.
Musikk, som annen kulturutfoldelse, var sterkt undertrykt da Taliban kontrollerte det meste av Afghanistan. Nå kommer musikktradisjonene til uttrykk med stor variasjon, etnisk og regionalt. Mest populære er luttinstrumenter i ulike varianter, men man møter også fløyter, trommer, munnharpe og forskjellige rytmeinstrumenter. Indisk populærmusikk er ganske utbredt og på utesteder med mer «moderne» tilsnitt vil en kunne høre vestlig populærmusikk. Men også steder som dette vil oftest være litt forsiktige, dels av respekt for islamsk ortodoksi som er ganske utbredt, dels for ikke å provosere fram ekstreme, voldelige reaksjoner mot vestlig livsstil.
Les mer om Skole og utdanning i Afghanistan, Massemedia i Afghanistan, Afghanistans litteratur, Kunst og arkitektur i Afghanistan, Musikk i Afghanistan og Teater i Afghanistan.
Afghanistan og Norge
Ved årsskiftet 2001/02 åpnet Norge ambassade i Kabul, og ble dermed et av de første land med fast representasjon i landet. Noe senere etablerte Afghanistan ambassade i Oslo, med Norden som nedslagsfelt. Opprettelsen av ambassade i Kabul falt sammen med at Norge i 2002 etterfulgte Sveits som leder av Afghan Support Group (ASG), et uformelt solidaritetsforum bestående av EU og 15 land.
Siden det norske engasjementet i Afghanistan ble innledet i 2001 har Norges samlede kostnader ved den militære og bistandsmessige innsatsen i landet fram til 2014 beløpt seg til om lag 15 mrd. kroner. Fra 2003 har Afghanistan vært blant de største mottakerne av norsk bistand, og den årlige rammen for utviklingssamarbeidet mellom de to land har for årene 2008-12 vært 750 mill.kroner. Inkludert den militære støtten som har vært underlagt FN-mandat, 500-750 norske soldater/offiserer og en betydelig mengde materiell, vil de årlige norske bevilgningene til landet ligge i størrelsesorden to milliarder kroner ut 2014. Norge har bidratt med tropper til den internasjonale styrken International Security Assistance Force (ISAF) siden NATO tok over kommandoen for ISAF i desember 2002. ISAF ble opprettet etter vedtak i FNs Sikkerhetsråd, etter anmodning fra afghanske myndigheter.
Fra 2005 og fram til 1. oktober 2012 hadde Norge ledelsen av stabiliseringslaget Provincial Reconstruction Team (PRT) i Meymaneh, hovedstaden i Faryab-provinsen nord i Afghanistan. På det meste har det vært mer enn 500 norske militære i Afghanistan, og i alt har vel 9 000 norske militære tjenestegjort i landet i perioden 2002-12.
Som følge av betydelig reduksjon i den militære innsatsen gjennom 2012-14 vil det norske støttebeløpet fra 2015 bli om lag halvert, med klar overvekt av støtte til sivil oppbygging av det afghanske samfunnet. Samtidig har man fra norsk side gjort det klart at betydelig bistand til landet utover 2014 forutsetter at afghanske myndigheter skjerper kampen mot korrupsjon og bedrer menneskerettighetenes kår, herunder kvinners situasjon.
Opplæring og kompetanseoverføring har siden 2002 vært sentrale stikkord i det norske engasjementet i Afghanistan. Dette gjelder den militære innsatsen og tjenesten til norsk politipersonell, som over flere år har vært engasjert i landet. Det omfatter også prosjektarbeid primært knyttet til helse, undervisning, bedring av kvinners situasjon, menneskerettigheter, arbeid mot korrupsjon og utvikling av godt styresett samt bygging av infrastruktur. Norske frivillige organisasjoner (i første rekke Kirkens Nødhjelp og Afghanistankomiteen) har over flere tiår drevet omfattende innsats i Afghanistan. Prioriterte innsats- områder har vært, og er, helse, undervisning, rettighetsarbeid og minerydding, foruten tradisjonell overlevelsesbistand til særlig sårbare grupper som syke, kvinner, barn, mineofre, flyktninger og internt fordrevne mer generelt. I tiåret siden 2001 har Norge bevilget om lag 5,4 mrd. kroner som støtte til Afghanistan.
Mens det aller meste av Norges militære engasjement i Afghanistan avvikles i 2014 vil det sivile samarbeidet mellom landene fortsette utover nevnte tidspunkt. Dette ble slått fast da daværende statsminister Jens Stoltenberg og Afghanistans president Hamid Karzai i februar 2013 undertegnet en strategisk samarbeidsavtale i Oslo. I avtalen forplikter regjeringen Norge som en langsiktig støttespiller for Afghanistan. Avtalen er bygget over samme lest som avtaler inngått med henholdsvis USA, Italia, Tyskland, Storbritannia, Australia og India. Afghanistan vil søke tilsvarende avtaler med de øvrige NATO-land, med særlig vekt på utstyr og opplæring av afghanske nasjonale sikkerhetsstyrker og økonomisk bistand til gjenoppbygging av landet.
H-FrP-regjeringen som overtok i oktober 2013 fremholdt at den vil videreføre hovedtrekkene i tidligere politikk overfor Afghanistan. Etter at den nye forsvarsministeren i oktober avla besøk i landet ble det imidlertid noe sterkere enn før poengtert at Norges videre engasjement i Afghanistan, i tillegg til omfattende sivil/humanitær innsats, også vil romme bistand av militær karakter. Rent konkret vil dette trolig innebære at norsk militært personell bistår afghanerne i instruksjon, opplæring og mentorering, mv.
Avtalen mellom Afghanistan og Norge er basert på gjensidige forpliktelser. Mens Norge fortsatt vil gi utviklingsbistand, forutsettes det at afghanske myndigheter styrker innsatsen for menneskerettigheter generelt, kvinners rettigheter, styresett og bekjempelse av korrupsjon. Norge vil videreføre årlig støtte på 750 mill. kroner fram til 2017. De prioriterte områdene er utdanning, godt styresett og landsbygdutvikling. Innen disse områdene skal kvinners rettigheter og korrupsjonsbekjempelse tillegges særlig vekt. Ved månedsskiftet september/oktober 2013 varslet regjeringen at man i kommende statsbudsjett vil redusere støttebeløpet for 2014 til 700 mill. kroner. Dette som følge av fortsatt omfattende korrupsjon og utstrakt vold av kvinner, bl.a. innen politiet.
I forbindelse med at USA våren 2013 sa seg villig til å innlede forhandlinger med Taliban, som også fikk opprett et kontor i Qatar, ble det kjent at Norge hadde bidratt til å etablere en kanal mot Taliban. Bl.a. har medlemmer av bevegelsen vært i Norge og her deltatt i møter om menneskerettigheter, kvinners stilling og betydningen av religiøs dialog mv. Taliban-representanters besøk i Norge har i ettertid vist seg å være omstridt, samtidig som det blir minnet om at Taliban er en fragmentert bevegelse som også har konkurranse av andre motstandsgrupper.