import

Gjennom offentlig inngrep kan en stat hindre eller svekke importen av visse varer. I Norge har dette vært basert på importforbud og unntagelser fra dette ved lisensiering eller delvis frigivelse av den importen staten tillater.

Gjennom importregulering kan importen av enkelte vareslag og handelen med enkelte land avpasses så vidt mulig innenfor den samlede handelspolitikken.

I eldre tider var importforbud et av myndighetenes mest benyttede midler for å oppmuntre til og verne om den innenlandske produksjonen av de varene som forbudet omfattet. Det var et viktig ledd i den merkantilistiske handelspolitikken og fikk i Danmark-Norge et typisk utslag i tollrullen i 1681, hvis system hersket frem til 1797. I hele denne perioden ble importforbud anvendt i vekslende utstrekning, med lempelser for de store monopoliserte handelskompaniene.

I årene før første verdenskrig spilte importforbud en helt underordnet rolle. Der det forekom, var begrunnelsen hovedsakelig av sanitær og humanitær art, for eksempel importforbud for husdyr eller planter fra sykesmittede land.

Statsmonopol på varer som alkohol, tobakk og fyrstikker kunne også begrunne importforbud for private. Under og like etter første verdenskrig, og etter finanskrisen i 1931 (se Wall Street-krakket), kom importforbud igjen til anvendelse, i 1930-årene særlig i forbindelse med lisensordninger.

Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble importforbud av denne typen alminnelig i de fleste europeiske land og spilte i de første tiårene av etterkrigstiden en stor rolle ved valutareguleringen.

• handel – historie
• handelspolitikk
• proteksjonisme