engelsk

Gammelengelsk var ikke ulikt gammelnorsk, med et forholdsvis utstrakt bøyningssystem for substantiv, verb og adjektiv. Ordforrådet var overveiende germansk.

• Les mer om gammelengelsk.

Middelengelsk var en periode med store forandringer i det engelske språket. Noen av disse var videreføringer av eldre tendenser, mens andre kom av nye sosiale og politiske forhold etter at England ble erobret av normannerne, ettersom fransk ble tatt i bruk i stor utstrekning i tillegg til latin.

I løpet av perioden gjennomgikk språket store endringer i det grammatiske systemet i form av en forenkling av bøyningssystemet, og tok opp i seg et stort antall lånord fra både de skandinaviske språkene og fra fransk.

• Les mer om middelengelsk.

Moderne engelsk er den språkhistoriske perioden fra ca. år 1500 til i dag. I første del av denne perioden tok engelsk inn et stort antall lånord fra latin. Samtidig befestet en skriftstandard seg som riksmål, basert på en sør-engelsk dialekt som ble brukt i London, ved hoffet og i administrasjon. Denne standarden fikk etterhvert også status som det standardiserte talespråket.

Endringene i det grammatiske systemet fortsatte, og det samme gjorde en stor endring i uttalen av vokaler. Ettersom skriftspråket ikke endret seg tilsvarende, er det siste en viktig årsak til at det er liten sammenheng mellom skrift og uttale i moderne engelsk.

I dag brukes engelsk langt utover sitt opprinnelige område i Sør-England. Det er hovedspråk i de tidligere keltisktalende delene av de britiske øyer: Wales, Skottland og Irland. Med den britiske koloniseringen og veksten av det britiske samveldet ble engelsk utbredt over store deler av verden, for eksempel som morsmål for det store flertallet som i USA, eller som offisielt og administrativt språk, som i India.

• Les mer om utviklingen av moderne engelsk.

Det engelske standardspråket (britisk-engelsk) er etter sin opprinnelse geografisk knyttet til Sør-England, og det gjelder ikke minst uttalenormen som er blitt kalt Received Pronunciation, forkortet RP. Denne normen, også kalt Oxford English eller BBC English, har sterke sosiale forutsetninger ettersom den oppnådde sin prestisjestilling som språket til de høyere klasser, kostskolene, universitetene og statsadministrasjonen. Avvik fra dette standardspråket kan derfor være både geografisk og sosialt betinget. RPs stilling i institusjoner som BBC og prestisjeuniversitetene er ikke lenger like sterk som før. Til tross for at industrialisering, utdanning, massemedier og andre faktorer har virket sterkt utjevnende, finnes det ennå tydelige dialektforskjeller i dagligspråket i England.

I Wales snakker litt over 500 000 mennesker walisisk, men de aller fleste bruker også engelsk. Den øvrige walisiske befolkningen (cirka 82 prosent) bruker bare engelsk. I den engelsken som snakkes i Wales, enten som morsmål eller som andrespråk, kan man ofte spore walisisk innflytelse på uttalen, spesielt intonasjonen, og noen ganger på syntaksen.

I Skottland snakkes skotsk-gælisk i høylandet og på Hebridene, men bare cirka 60 000 mennesker behersker det. I lavlandene har skotske dialekter av engelsk blitt brukt siden tidlig middelalder. De skotske dialektene hørte opprinnelig sammen med de nord-engelske. De mest særegne dialektene av skotsk-engelsk regnes av noen som et eget språk, Scots, og Skottland hadde mellom 1450 og 1600 sitt eget skriftspråk som skilte seg sterkt fra den sør-engelske London-standarden.

Irsk-engelsk, slik det nå brukes av de fleste på størsteparten av øya Irland, har på den ene siden beholdt trekk fra 1500-tallets engelsk samt dialekttrekk som reflekterer at engelsk kom til øya først og fremst fra det vestlige Midt-England.

På den annen side er irsk-engelsk sterkt påvirket av gælisk både i uttale og fraseologi ved at språket ble tatt i bruk av en befolkning som hadde gælisk som sitt opprinnelige morsmål. Lengst nord, i provinsen Ulster, var kom engelsk for en stor del gjennom protestanter fra det sørvestlige Skottland, som brakte med seg den lavskotske varianten av engelsk som fortsatt preger språket på denne delen av øya.

Amerikansk-engelsk har en del trekk både i uttrykksmåte og uttale som gjenspeiler dialektene som ble brukt av de første engelske utvandrerne på 1600-tallet. I en del tilfeller bruker amerikansk-engelsk andre ord enn standard britisk-engelsk, som noen ganger reflekterer opprinnelsen i andre engelske dialekter en standardtalemålet, slik at de amerikanske ordene finnes igjen i engelske dialekter i dag.

Amerikansk ortografi avviker på noen punkter fra britisk-engelsk praksis som et resultat av rettskrivingsreformer etter USAs uavhengighet fra Storbritannia.

Talespråket i USA er langt mer ensartet enn for eksempel dialektene i Storbritannia, særlig når det gjelder grammatikk og ordforråd. I uttale kan man skjelne mellom enkelte dialektområder, tydeligst i statene på østkysten og i de nærmeste områdene innenfor. Talespråket som kalles General American omfatter den langt største delen av landet og befolkningen og er den uttalen man ofte forbinder med uttrykket amerikansk aksent.

Canada har to offisielle språk, engelsk og fransk. Engelsk brukes av 80 prosent av befolkningen, og talespråket ligger nært opp til språket i USA, både i uttale og uttrykksmåte. Den britiske innflytelsen er likevel merkbar, særlig i mer formelt språk, og i skriftspråket.

I Australia følger skriftspråket den britiske standarden. I talespråket er det små forskjeller mellom de enkelte delene av kontinentet. Flere av særtrekkene i australsk-engelsk reflekterer språket til de første og største gruppene av landsforviste og andre som kom til landet fra 1788, først og fremst fra det sørlige og østlige England med London som midtpunkt. Derfor er det trekk ved australsk-engelsk uttale som minner om den tradisjonelle dialekten i London-området i England (se cockney).

I New Zealand er maori offisielt språk i tillegg til engelsk, men beherskes av under 5 % av befolkningen. For engelsk er tilknytningen til britisk-engelsk noe sterkere enn i Australia. Som i Australia er det liten geografisk variasjon i språkbruken. Talespråket har en del til felles med australsk-engelsk, ettersom begge variantene har sørøst-engelsk bakgrunn, men i New Zealand mangler cockney-innslaget fra London, og dialektene på landsbygda har spilt en større rolle. Det er også et element av skotsk og nord-engelsk innflytelse som kan spores i enkelte uttaletrekk.

I Sør-Afrika har engelsk status som offisielt språk ved siden av afrikaans og en rekke afrikanske språk og snakkes som morsmål av rundt 10 % av befolkningen.

Engelsk ble foretrukket framfor afrikaans av den svarte befolkningen i kampen mot apartheid og ble til gjengjeld motarbeidet av afrikanderne og deres organisasjoner.

I skriftspråket og i formelt talespråk er forskjellen fra den britiske standarden liten, mens det uformelle talespråket har større variasjon i dialekttrekk. Særtrekkene i den engelsken som brukes av den hvite befolkningen, kan dels føres tilbake til innvandring fra det industrielle Midt-England, og dels til påvirkning fra afrikaans, som også har etterlatt sterke spor i ordforrådet. Den varianten av engelsk som i hovedsak brukes av den svarte befolkningen, har mange særtrekk til felles med andre afrikanske varianter av engelsk og bærer preg av påvirkning fra afrikanske språk.

I India ble engelsk i kolonitiden brukt i administrasjon, rettsvesen, skoler, universiteter og forretningsliv, og engelsk er stadig i bruk både som offisielt språk ved siden av hindi og på en rekke andre områder.

Bare en liten del av befolkningen regner i dag engelsk som sitt morsmål, mens anslagsvis rundt 20 prosent har engelsk som andrespråk (2019). De langt færreste av disse bruker imidlertid engelsk jevnlig, og engelskkompetansen er sterkt varierende.

Med en total indisk befolkning på omtrent 1,4 milliarder, utgjør indiske brukere av engelsk likevel en stor prosentandel av verdens engelsktalende, som blant annet gjenspeiles i en betydelig engelskspråklig presse. Indisk-engelsk er ofte preget av at språkbrukerne har flerspråklig bakgrunn, og skiller seg fra andre varianter i uttale, intonasjon og syntaks, og i at ordforrådet preges av mange ord av indisk opprinnelse.

I de øvrige delene av det tidligere britiske koloniveldet brukes engelsk fremdeles i stor utstrekning som offisielt språk.

Større og mindre hvite befolkningsgrupper med engelsk som morsmål finnes ennå i land som Zimbabwe, Namibia, Zambia og Kenya, mens større andeler av befolkningen bruker engelsk som andrespråk i tillegg til lokale morsmål i de tidligere britiske koloniene både i Vest-Afrika og i Øst-Afrika og i asiatiske land som Pakistan, Sri Lanka og Singapore. Bruken som andrespråk viser lokale særtrekk, graden av språkbeherskelse varierer sterkt, og bruksområdene strekker seg fra administrasjon, undervisning og presse til funksjon som et lingua franca, et hjelpespråk mellom parter som ikke snakker hverandres morsmål. På Jamaica og i andre deler av Karibia brukes engelsk (West Indian Standard English) særlig av folk med utdanning og i høyere samfunnslag.

Man finner også engelsk som grunnlag for mange blandingsspråk, som såkalte pidginspråk med engelsk som utgangspunkt. Disse har en sterkt forenklet grammatikk og et redusert ordforråd med innslag fra lokale språk. Pidginspråk brukes ikke som morsmål, men fungerer som hjelpespråk. Når et språksamfunn begynner å bruke et pidginspråk som morsmål, utvikler dette seg videre til et såkalt kreolspråk. Særlig i det karibiske området og i Vest-Afrika er det en rekke slike språk med basis i engelsk og med innslag fra afrikanske språk.