Utforskning av Grønland

Ifølge et middelalderskrift, Navigatio Sancti Brendani Abbatis, antakelig fra rundt 800, er det mulig at den irske munken Brendan på 500-tallet seilte langs østkysten av Grønland på en ferd som kan ha brakt ham til Newfoundland. Nordmannen Eirik Raude, som hadde bosatt seg på Island, oppdaget Grønland og foretok de første undersøkelser av landet, og nordmenn og islendinger koloniserte det og bidro til utforskningen, ikke bare av Grønland, men av store deler av det arktiske området, slik at den oppfatning av de nordlige polaregners geografi som var herskende i middelalderen, stammer fra norske og islandske kilder.

Cantinokartet fra 1502 er det første, kjente kart over Grønland. Det viser den sørlige halvdelen av øya, med to portugisiske flagg som begrenser et område på østkysten, trolig markering av en reise som portugiseren Gaspard Corte-Real foretok i år 1500.

Hans Poulsen Egede foretok, særlig i 1723 og 1724, utstrakte reiser på Grønland og grunnla den nyere tids kjennskap til landet. Av nordmenn som i foreningstiden bidrog til innlandsisens utforskning, kan nevnes Mathis Jochimsøn, som i 1732–1733 foretok en økonomisk-mineralogisk undersøkelsesreise på vestkysten, og Aron Arctander, Johan Christian Mørch og andre.

Siden 1814 har Danmark hatt en ledende, men ikke eksklusiv, stilling i Grønlands utforskning. Her må nevnes Hinrich Johannes Rinks geologiske undersøkelsesreise i 1848–1850, som ble innledningen til en utstrakt vitenskapelig og praktisk virksomhet. På vestkysten var det Wilhelm August Graah som i 1823–1824 skaffet de første nøyaktigere kartene. På østkysten arbeidet også Graah i 1829–1830, Carl Christian Koldewey (tysk) i 1869–1870, Gustav Frederik Holm i 1883–1885, Georg Carl Amdrup i 1889–1900 og Alfred Gabriel Nathorst (svensk) i 1899, og lengst nordpå Ludvig Mylius Erichsen i 1906–1908 og Ejnar Mikkelsen i 1909–1912, og i de midtre partier av østkysten Carl Hartvig Ryder i 1891–1892 og Lauge Koch fra 1916.

Nordgrønland ble kartlagt av en rekke britiske og amerikanske ekspedisjoner på 1800-tallet. Her kan særlig nevnes amerikanske Robert Edwin Peary. Fra 1907 av er nordkysten også blitt utforsket av danske ekspedisjoner under Knud Rasmussen, Peter Freuchen og Lauge Koch. Rasmussen opprettet handelsstasjonen Thule i 1910 og ledet to Thuleekspedisjoner i 1916–1918. Lauge Koch fløy fra Spitsbergen til nord for Peary Land i 1933, og arkeologen Eigil Knuth overvintret i 1947–1950.

I 1946 opprettet den danske stat Grønlands Geologiske Undersøgelse, som sendte store ekspedisjoner til Grønland og foretok en geologisk kartlegging i målestokk 1:500 000 og 1:100 000. GEUS (GEologisk UnderSøgelse) ble til i 1995, da de to institusjonene Grønlands Geologiske Undersøgelse (GGU) og Danmarks Geologiske Undersøgelse (DGU) ble fusjonert. DGU var blitt opprettet så tidlig som i 1888.

Fridtjof Nansen, som foretok den første krysning av Grønlands indre i 1888, var banebryteren for utforskningen av innlandsisen. Senere viktige bidrag er gjort av amerikanerne Robert Peary og William Hobbs, sammen med nordmannen Eivind Astrup, dansken I. P. Koch, sveitseren Alfred de Quervain, tyskeren Alfred Wegener, britene Henry George Watkins og Martin Lindsay, og nordmennene Arne Høygaard og Martin Mehren. Franskmannen Paul-Émile Victors ekspedisjon og den britiske ekspedisjonen under Cortlandt James Woore Simpson i 1952–1954 hadde begge overvintringsstasjoner på innlandsisen og foretok ekkomålinger av istykkelsen.

Et stort fremskritt for kartleggingen av Grønland ble gjort da man innførte kartlegging fra luften, som for første gang ble tatt i bruk av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser på Østgrønland i 1932. Også innlandsisen er blitt utforsket ved flyekspedisjoner. En pioner her var den tyske flyveren Wolfgang von Gronau, som 1931 fløy over innlandsisen fra Ittoqqortoormiit til Maniitsoq. Senere kom radioekko-sondering fra luften etterfulgt av utviklingen av satellitt-teknikken for observasjoner fra rommet.

Epokegjørende for forståelsen av tidligere klimaendringer har vært virksomheten siden 1980 for å hente opp borekjerner fra innlandsisen. Den amerikanske Summit Station ble etablert midt på innlandsisen i april 1989 for å understøtte det Greenland Ice Sheet Project Two (GISP2) som hadde dypboring som mål for å hente opp lange borekjerner. Stasjonen ligger cirka 360 kilometer fra østkysten og 500 kilometer fra vestkysten og var opprinnelig en sommerstasjon, men er nå bemannet hele året av 4–5 personer. Stasjonen er finansiert av US National Science Foundation og drives i samarbeid med grønlandske myndigheter.

Nå for tiden er forskning på Grønlands innlandsis særlig viktig i forbindelse med stor smelting og påvirkningen dette kan ha på økende havnivåer. Den målte temperaturøkningen i området allerede er godt over det globale gjennomsnittet.

I 1878 ble Kommissionen for Ledelsen af de geologiske og geografiske Undersøgelser i Grønland opprettet, og denne hadde stor betydning for landets utforskning. Etter 1931 ble navnet endret til Kommissionen for Videnskabelige Undersøgelser i Grønland, KVUG, og den eksisterte videre til 2012. Kommissionen var oppnevnt av forskningsrådene og forskningsinstitusjoner, samt næringslivet og myndigheter med tilknytning til Grønland. Hovedsakelig var det Kommissionen som bestemte hvem som fikk den offentlige støtten til dansk forskning på Grønland. Ikke minst førte Kommissionen et register over all forskningsaktivitet på Grønland, og arkivet hele fra 1878 har vært til stor nytte for internasjonal arktisk forskning. Frem til 2008 utga Kommissionen Meddelelser om Grønland som er en omfattende kilde til forskningsresultater.

I 1989 ble Dansk Polarcenter etablert i København og det fungerte som sekretariat og medkoordinator for de vitenskapelige undersøkelsene på Grønland, med utstrakte kontakter både til Grønlands hjemmestyre og også til internasjonale forskere og forskningsinstanser. Dansk Polarcenter ble lagt ned i 2009 ved en omorganisering av dets oppgaver.

Totalt 723 millioner danske kroner og 611 arbeidsår ble brukt på dansk polarforskning i 2013. Forskning på Grønland bidro med 53 prosent av innsatsen med 24 prosent i det nære havområdet i tillegg. Av de 611 arbeidsår gikk 120 til marinbiologi og fiskeribiologi.

Det er blitt anlagt en rekke vitenskapelige stasjoner på Grønland. I Nordøst-Grønland drev nordmenn i 1922–1959 en radiostasjon og en meteorologisk stasjon i Myggbukta, den første radiostasjon som overhodet ble anlagt på Grønland. I tillegg på østsiden ble Danmarkshavn vejrstation anlagt i 1948 og bemannes av åtte personer med oppgaven å samle og videreføre værdata. Den eies av Danmarks Meteorologiske Institut (DMI), og drives av Tele Greenland. Zackenberg vitenskapelige forskningsstasjon ble etablert i 1997, 22 kilometer fra Daneborg, som er hovedbasen til den danske sledepatruljen Sirius. Stasjonen er spesielt viktig for målinger som kan påvise eventuelle klimaendringer. Den var opprinnelig bare åpen om sommeren som feltstasjon, men er nå blitt helårlig.

I Vest-Grønland anla botanikeren Morten P. Porsild (1872–1956) i 1906 en naturvitenskapelig stasjon på Disko Ø (Qeqertarsuaq). Denne er nå København universitets Arktisk stasjon som er blitt et sentrum for miljøforskning, særlig innen botanikk.

Den systematiske utforskningen av Grønlands tidlige historie startet på 1920-tallet med fokus fra 1921 på de norrøne bosettingene, og fra 1929 på inuiters boplasser. Nunatta katersugaasivia allagaateqarfialu – Grønlands nationalmuseum og arkiv – ble etablert i Nuuk midt på 1960-tallet. Før 1981 var det Nationalmuseet i København som hadde ansvaret for den arkeologiske og etnologiske virksomheten på Grønland, mens det nå er Grønlands nationalmuseum og arkiv som ivaretar fredningslovens bestemmelser og usteder tillatelser til arkeologiske utgravninger.

• Grønland
• Grønlands eldre historie
• Grønlands nyere historie
• Grønlands samtidshistorie
• ekspedisjoner i Arktis

• Cutting Edge Research in the Arctic – a Presentation of Danish Polar Research (2014), informasjonshefte som gir en god innføring i den danske innsatsen.
• Grønland – udforskning i Den store danske