Else Hagen

Else Hagen Else Hagen
Født		Else Hagen 21. sep. 1914 Eydehavn (Nedenes amt)
Død		17. aug. 2010 (95 år) Oslo (Norge)
Beskjeftigelse		Billedkunstner, illustratør, skribent
Utdannet ved		Statens håndverks- og kunstindustriskole (1930–1933) Statens kunstakademi (1934–1937)
Ektefelle		Arne E. Holm (1938–2009)
Barn		Bentine Holm
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Ulrik Hendriksens Ærespris (1982)
Felt		litografi mosaikk maleri silketrykk
Elev av		Jean Heiberg, Axel Revold, Georg Jacobsen
Kjente verk		Stortingsbygningen
Else Hagen på Commons

Else Hagen (1914–2010) var en norsk billedkunstner som arbeidet med maleri, grafikk og store relieffer i ulike materialer. Hun virket også som skribent, kåsør og illustratør. Hun er regnet som en av de viktigste norske kvinnelige kunstnerne innenfor modernismen, og er særlig kjent for sine store materialbilder. Disse var som oftest resultat av at hun vant førstepris i konkurranser om kunstnerisk utsmykning, og de finnes i norske kirker, universiteter og andre offentlige bygninger, blant annet i Stortingsbygningen, der hennes verk Samfund ble avduket i 1966.

Da hun i 1950 vant konkurransen om utsmykning av Nøtterøy realskole ble hun den første kvinnelige kunstneren som fikk et offentlig utsmykningsoppdrag i Norge.

Etter noen år med lite omtale, ble hun, etter år 2020, igjen svært aktuell, blant annet med kollektivutstillingen Modernismens pionerer, vist 2021 i Sørlandets kunstmuseum, og den store vandreutstillingen Else Hagen – Mellom mennesker. Denne utstillingen vises i 2024–2025 i følgende museer: Stavanger kunstmuseum, Trondheim kunstmuseum, Nasjonalmuseet og Kunstsilo, Kristiansand.

Biografi

Else Hagen ble født på Eydehavn. Der hadde hun sine første barneår, med den fire år eldre Claes Gill (1910–1973) som lekekamerat. Hennes foreldre var ingeniør Sverre E. Hagen (1871–1947) og Sigrid Svendsen (1877–1963). På spørsmål om hun var arvelig belastet med kunstneriske anlegg, svarte Hagen at hun var fjernt i slekt med xylografen «Snipp-Møller», som vissnok også malte, – og at hennes far hadde visse kunstneriske anlegg.

De tidlige barndomsårene på det nyetablerte industristedet Eydehavn fikk avgjørende betydning for Else Hagens kunstneriske virksomhet senere i livet. Hun opplevde de vanskelige årene etter første verdenskrig, og hadde sterke minner om en tid da fabrikkene stanset opp i ett og et halvt år og mange på Eydehavn led nød. Da hun var åtte år gammel flyttet familien fra Eydehavn til Oslo.

Hun giftet seg i 1938 med maler, grafiker og arkitekt Arne E. Holm (1911–2009). De fikk to barn sammen, arkitekt Pål Didrik Holm (1944–2016) og skuespiller og sanger Bentine Holm (født 1947). Familien bodde en tid i Trondheim, da Arne E. Holm ble professor ved NTH i 1947, men forøvrig bodde og virket hun i Oslo. Hun flyttet dit rundt 1960, mens Holm ble boende i Trondheim med barna.

Tiårene etter andre verdenskrig er blitt kalt «husmorperioden» i norsk historie. Godt over halvparten av alle voksne kvinner hadde hjemmet som sin eneste, eller viktigste, arbeidsplass. «Husmor var simpelthen definisjonen på en gift kvinne i perioden 1945–1970». Samfunnet var ikke tilrettelagt for yrkeskvinner, det fantes få barnehager, og de aller fleste ble heltidshusmødre når de fikk sitt første barn.

Hagen har i antologien Hvor var kvinnene? (1979) beskrevet utfordringene med å være yrkesaktiv kunstner i tillegg til å være tobarnsmor og husmor. Ikke minst var det vanskelig å finne ledig tid, «den skapende ledige tiden», selv om familien hadde hushjelp. .

«Tid og erfaring trenger enhver som står overfor en større dekorativ oppgave, i tillegg utholdenhet – dessuten en stor pose hell – og god helse.»

Fra 1958 bodde hun i kunstnerkolonien på Ekely, til hun rundt 1995 måtte flytte på sykehjem. Hun hadde fått diagnosen Alzheimers sykdom og bodde på sykehjem resten av livet.

Utdannelse og impulser

Hagen hadde utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) (1930–1933) og Statens kunstakademi (1934–1938). I året mellom SHKS og akademiet var hun elev i en privat studiegruppe ledet av kunstneren Jean Heiberg. Senere arbeidet hun en tid hos ulike kunstnere; i Dejourberts grafiske verksted i Paris (1958 og 1970), hos Jens Christian Sørensen i København og Rolf Janson i Stockholm.

De to første årene ved akademiet studerte hun under Axel Revold og Jean Heiberg. Hagen oppsummerte forskjellen på de to kunstnerne slik: Revold lærte henne å oppleve fargen, Heiberg lærte henne å tegne.

I 1935 var den danske maleren Georg Jacobsen hjelpelærer ved akademiet, og i 1936 ble han konstituert som ekstraordinær professor i billedbygging og komposisjonslære der. Else Hagen var elev hos ham i tre år. Jacobsen kom til akademiet med teorier om bildeoppbygging som til dels var basert på et geometrisk grunnlag. Dette var teorier han hadde utviklet i Paris, i samarbeid med den meksikanske maleren Diego Rivera. Jacobsen lærte elevene å analysere alle elementer som til sammen skaper et maleri: flaten, rommet, proporsjonene og fargene, og «de gamle mestere»s verk ble gjennomgått som eksempler. De inngående studiene av den formale siden av maleriet gjorde at elevenes malerier fikk et visst fellespreg, og elevene ble omtalt både som «Jacobsen-elevene» og «jacobinerne». Jacobsen var ikke dogmatisk. Han ønsket ikke at studentene skulle etterape ham, eller male like bilder. Han lærte dem om «samarbeid» mellom ulike elementer, og han lærte dem å arbeide.

Da Hagen senere begynte å arbeide med sine store relieffer i ulike materialer, lot hun seg inspirere av enkelte andre kunstnere, for eksempel Sigurd Winge, som selv hadde utført store materialbilder.

Dansen var viktig for henne. Mens hun studerte ved Tegneskolen var hun noen år elev av danseren Gerd Kjølaas og sa selv at hadde hun hatt muligheter, ville hun ha blitt danser. Hun var spesielt interessert i moderne fridans, eller karakterdans, som ga henne verdifulle impulser til malingen. Hun studerte dans for «å kunne overføre sin viten om rytme og bevegelse til sin egen kunstart».

Kunst

Hun debuterte på Høstutstillingen i 1936 med tre verk: et portrett, en figurkomposisjon og en skisse, og arbeidene hennes ble nevnt spesielt i enkelte av anmeldelsene av utstillingen. Arbeiderbladets anmelder skrev, for eksempel: «Hennes portrett er både modent og bevisst gjort, og godt og fast i tegning og farve». Etter debuten, en separatutstilling i Trondheim i 1945 og førstepremie i Unge Kunstneres Samfunds konkurranse i figurkomposisjon samme år, ble hun fulgt med «avventende oppmerksomhet», ifølge Norges kunsthistorie. I 1950-årene hadde hun sitt definitive gjennombrudd, med separatutstillinger i Norge og Sverige og med førstepris i konkurransen om utsmykking av festsalen i Nøtterøy realskole.

Omtaler viser at Else Hagen var, og er, regnet som en av de sentrale norske modernistene etter krigen: «Hagen var sentral i etterkrigstiden med sin farge- og formkonsentrerte ‘figurative modernisme’. Hun la stor vekt på maleriets formale oppbygning og abstrakte elementer, men kombinerte dette med motiver som tok for seg nære relasjoner, brytninger i kjernefamilien og kvinnelige erfaringer.»

Konseptkunsten ble stadig mer aktuell fra 1970-årene og modernistene kom mer i bakgrunnen. Fra rundt 1980 deltok Hagen sjelden på utstillinger, før modernistene igjen ble aktuelle gjennom kunstsamleres og museers interesse etter 2020.

Ulike teknikker

oljemaleri, ukjent år

Fra starten av karrieren til andre halvdel av 1950-årene arbeidet hun hovedsakelig med maleri, men hun var ingen typisk «jacobiner». Årene med Revold og Heiberg hadde også gitt henne viktige impulser, men hun var opptatt av Jacobsens grunnprinsipper for bildeorganisering, både som ung maler og da hun senere i hovedsak arbeidet med monumentalarbeider i ulike materialer.

Mot slutten av 1940-årene begynte hun med grafikk. Motivene var den første tiden delvis de samme som i maleriene. Teknikkene var først fargelitografi, senere dyptrykk og serigrafi. Fargelitografien «Blå hester» fra rundt 1949 (gjengitt i grafikk-galleri nedenfor) ble i 2003 gjengitt på et norsk frimerke, Se: Liste over kunstverk på norske frimerker.

Hun arbeidet med grafikk gjennom hele karrieren, parallelt med sine store, krevende oppdrag. Grafikken ble et fristed, «en måte å overleve, eller avreagere, på, som en sikkerhetsventil». Grafikken var uforpliktende, der hadde hun ingen oppdragsgiver, hun kunne ødelegge platen hvis hun ville – eller bruke de grafiske bladene som hun ville.

Hun eksperimenterte også med pastellstifter, og i 1946 stilte hun ut 56 pasteller i Unge Kunstneres Samfund. Nesten alle ble solgt, inkludert fire til Nasjonalmuseet.

Etter krigen begynte en tiårsperiode der hun beveget seg fra staffeli-maleriet mot sine monumentale rom-utsmykninger. Kunstnerkolleger som Rolf Nesch og før nevnte Sigurd Winge hadde allerede begynt å eksperimentere med veggfaste utsmykninger i ulike materialer. Hagen lærte av deres uredde måte å arbeide på, og hun lærte at lek og improvisasjon var brukbare virkemidler.

I 1920-årenes folkeskole besto formingsundervisningen av sløyd for guttene og håndarbeid for jentene. Hagen hadde dermed ingen grunnkunnskap fra skolen om bruk av drill, loddebolt og andre verktøy som var helt nødvendige i arbeidet med de store materialbildene. Hun måtte lære å bruke verktøyene etter hvert som hun fikk bruk for dem.

De siste årene av karrieren gikk hun tilbake til maleriet, og i 1984 debuterte hun som akvarellmaler, 70 år gammel. Hun hadde da i mer enn 25 år tenkt på å male bilder igjen, men hadde ikke hatt tid på grunn av monumentale, offentlige oppdrag. Da hun besøkte sin siste separatutstilling med en journalist i 1992, uttalte hun at det var befriende å kunne forkaste eller bearbeide et bilde og ikke behøve å holde på med det samme i månedsvis. «Med utsmykningene kom jeg til et metningspunkt, oppgavene gikk i ett. Den neste utsmykningen ventet før jeg var ferdig med den forrige».

• Grafikk fra ulike perioder (årstall ukjent)
• 
• 
• 
• 

Motiver

Landskaper med kuer og koller og sånt er ikke noe for meg

Else Hagen, 1946

Motivene hentet hun fra enkle hverdagslige situasjoner. Mennesker, og fremfor alt mennesket, var hennes viktigste motiv. Hun ønsket å male «mennesker som produkt av miljø – levende, skjebnebestemte mennesker.» Kulturredaktør Arve Moen skrev i 1950 at Hagen av og til «kunne få en til å tenke på Christian Krohg. En finner hos henne den samme optattheten av å skildre mennesker og deres omgivelser.»

Hun sa selv at mange av bildene hennes handlet om det å være bastet og bundet. «[…] ved å gi tankene og forestillingene billedlig form, frigjør hun seg fra den ubehagelige følelsen av tvang.»

Masker er et motiv som finnes i flere av Hagens verk, både i malerier, trykk, relieffer – og som selvstendige materialbilder. Hun omtaler maskene, ikke som noe å gjemme seg bak, men som et symbol på at man finner måter å være på fordi det forenkler tilværelsen. Hun har også utformet masker for teater.

Fugler finnes også i flere av verkene hennes, dels som truende, urovekkende vesener, dels som et positivt symbol, som i «Samfund», der hun ønsket å «gi følelse av vekst, natur, trær eller mennesker, der tankens og fantasiens blå fugler kan trives». Fuglene vernes av de eldre helt til venstre i bildet, før de slippes fri av ungdommen til høyre i bildet.

Med årene ble motivene hennes mer abstrakte. Et eksempel er relieffet «Generasjonsskikt» fra 1971 (se galleri over monumentalarbeider nedenfor).

Monumentalarbeider

I 1950 vant hun konkurransen om utsmykning av Nøtterøy realskole. Hun ble da den første kvinnelige kunstneren som fikk et offentlig utsmykningsoppdrag i Norge. Bare noen måneder tidligere hadde kunsthistorikeren Arve Moen skrevet «kanskje går Else Hagen en vakker dag hen og vinner en representativ dekorativ opgave.» Da hun hadde vunnet konkurransen, arbeidet hun med kartongene til den store fresken gjennom mesteparten av 1951 og vinteren 1952. Sommeren 1952 overførte hun kartongskissene til langveggen og tverrveggen i den nye skolens festsal og frokostrom. Motivet for tverrveggen var Hva skal jeg bli?, mens motivet på langveggen trakk linjene fra hjemkommunen Nøtterøy til fjerne steder som Paris (representert ved Eiffeltårnet), Asia, New York City og Afrika.

Hagen fikk mye ros for både motivvalg og utførelse av oppdraget på Nøtterøy. Fire år senere fikk hun et nytt utsmykningsoppdrag fra Vestfold. Denne gangen gjaldt det Fylkeslandbruksskolen i Stokke i Vestfold. De tre veggfeltene som skulle utsmykkes der, inspirerte henne til verket «Primstaven».

Hun er blitt kalt «norsk monumentalkunsts grande dame». Fra 1959 til 1978 arbeidet hun med en serie store materialmosaikker i offentlige bygninger i Trondheim, Oslo, Bærum, Bergen og Haugesund. Selv om den siste delen av prosessen nødvendigvis foregikk på selve veggen der verket skulle males/monteres, hadde hun behov for atelierer av en viss størrelse under arbeidet med disse store arbeidene. Fra januar 1960 hadde hun atelier i ridehuset i Kongens stall, for å arbeide med utsmykningen i Stortingets trapperom. Da hun vant konkurransen om utsmykningen av Postgirobygget, ble hun tildelt et av kommunens atelierer i rådhustårnet. Her arbeidet hun til den 30 meter lange frisen «Kretsløp» var ferdig montert i publikumsarealet i Postgirobygget høsten 1980. Senere sa hun om arbeidet med Postgirobygget at «oppgaven tok nesten knekken på meg. I tre år, til og med om natten, holdt vi på med kobber og sveiseapparater». Verket ble demontert før bygget ble ombygd rundt 2003. Etter at Hagens sønn, Pål Didrik Holm, hadde tatt vare på det i mange år, befinner det seg nå i Nasjonalmuseets magasin.

I den avsluttende delen av prosessen med de store veggutsmykningene, hadde Hagen hjelp fra både håndverkere og assistenter med kunstfaglig kompetanse. Under overføring av kartongskissene til veggene i Nøtterøy realskole, var malerkollegaen Kaare Wildhagen hennes assistent. Maleren John Anton Risan assisterte henne under arbeidet med utsmykningen i Sentralbadet i Trondheim.

Hun ønsket å skape noe som kunne være allemannseie, som kunne fylle store vegger der mange folk ferdes: «Slik ble det til at jeg tilbragte 30 år på stiger og stillaser med stein, glass og metaller mellom hendene.»

Noen av Hagens sentrale monumentalarbeider i ulike materialer

Artikkelen om Hagen i Norsk kunstnerleksikon inneholder en mer omfattende liste

• «Østenfor sol og vestenfor måne», Nøtterøy realskole. Malte veggfelt på mur (1952)
• «Primstaven», Landbruksskolen i Stokke (1956)
• «Sjø og fugler», «Ragnvald Jarl». Oljemaleri (1957)
• «Søylen og gullfuglen», Sentralbadet, Trondheim. Mosaikk av skifer og emalje, (1958–1961). Verket ble demontert og satt på et kommunalt lager i påvente av en passende ny plassering, da bygningen ble omgjort til leiligheter rundt 2000.
• «Samfund», Stortinget. Mosaikk av skifer og smalto (biter av farget, ugjennomsiktig glass), (1959–1966)
• «Frostrøyk», Tromsø lufthavn. Seks kobberrelieffer (1968)
• Altertavle, Østerås kirke, Bærum. Messing, mosaikk og emalje. (1974)
• Universitetsbiblioteket i Bergen. Kobberrelieff (1971) Emaljerelieffet «Barn av regnbuen» (1975)
• «Fjellbekk», Norges idrettshøgskole, Oslo. Relieff. (1975)
• Altertavle, Bredtvet kirke, Oslo.Messing, mosaikk og emalje.(1977)
• «Byen, menneskene og havet», Haugesund rådhus, Tre metallrelieffer. (1978)
• «Kretsløp», Postgirobygget, Oslo. 30 meter lang frise i ulike materialer (1980)

Hagen skapte også kirkekunst. I perioden 1971–1974 ferdigstilte hun en altertavle til Østerås kirke i Bærum; i 1972–1977 altertavlen i Bredtvet kirke i Oslo og i 1978 et alterskap i Oppsal kapell i Oslo.

• 
  Utsnitt av fresken i Nøtterøy realskole (1952)
• 
  «Søylen og gullfuglen» (1958)
• 
  «Samfund» i Stortingets trappehall (1966). Fotografen har kuttet litt av verkets høyre side. Her vises hele verket.
• 
  «Generasjonsskikt», relieff i vestibylen til Universitetsbiblioteket i Bergen (1971).
• 
  Alterdekorasjonen i Bredtvet kirke er utført i tre og mosaikk.

Utstillinger (utvalg)

Kilde for oversiktene over utstillinger, der ikke annet er spesielt nevnt, er Norsk kunstnerleksikon:

Separatutstillinger

• Trondhjems Kunstforening, 1940 og 1974. 1940-utstillingen var hennes første separatutstilling.
• Unge Kunstneres Samfund, (56 pasteller) 1946
• Galleri Gummeson, Stockholm, 1950
• Kunstnerforbundet, Oslo, 1954, 1965 (Grafikkveggen), 1969 og 1975
• Galleri Gamlebyen, Fredrikstad, 1972
• Galleri Vikerødegården, Furnes, 1977
• Galleri Riis, Trondheim, 1978
• Artes Galleri, Oslo, 1980
• Landslaget Kunst i Skolen, 1980
• Kunstnerforbundet, Oslo, 1992. Dette var hennes siste separatutstilling.

I januar 2024 åpner vandreutstillingen Else Hagen – Mellom mennesker i Stavanger Kunstmuseum. I mai–oktober 2024 vises utstillingen i Trondheim kunstmuseum, deretter i Nasjonalmuseet, før visningene avsluttes i Kunstsilo, Kristiansand i perioden mars–juni 2025. Utstillingen, som tilpasses de ulike visningsstedene, består av rundt 70 arbeider fra hele Hagens kunstnerskap, med størst vekt på malerier fra 1940- og 1950-årene og hennes store grafiske produksjon. I tilknytning til utstillingen blir det publisert en bok om Else Hagens kunst, med tekster av Vibece Salthe, Frida Forsgren, Ida Grøttum, Lin Stafne-Pfisterer og Øystein Ustvedt.

Om denne utstillingen skrev NRKs kunstanmelder Mona Pahle Bjerke at den viser at Hagen var «en viktig feministisk pioner i norsk kunstliv», og at da anmelderen besøkte utstillingen ble hun «gående rundt i målløs beundring».

Kollektivutstillinger

Norsk kunstnerleksikon har en fullstendig liste over kollektivutstillingene hun deltok på. Her vises bare et utvalg, for å vise litt av bredden, tematisk og geografisk.

I 1936 debuterte Hagen på Høstutstillingen, 22 år gammel.

• Høstutstillingen, 1936–1939; 1945–1953; 1955–1959; 1962–1965; 1971; 1974; 1977–1980

• Unge Kunstneres Samfund, flere utstillinger, blant annet jubileumsutstillingene i 1946 og 1957
• Ung norsk kunst, København, 1946
• 9 Jacobsen-elever, Oslo Kunstforening, 1947
• Norsk nutidskonst, Stockholm, 1951
• Exposição de Peintura e Gravura Norueguesa, Rio de Janeiro, 1952
• Arte Nordica Contemporanea, Palazzo delle Esposizione, Roma, 1955
• Kunst und Form aus Skandinavien, Linz, 1956
• Grafikkutstilling, Mexico, 1966
• Festspillutstiller, Bergen Billedgalleri, 1970
• Nutida norsk konst, Hässelby slott, Stockholm, 1972
• Kvinnen og kunsten, Kunstnernes Hus, Oslo 1975
• Profiler, Kunstnerforbundet, Oslo, 1982
• Modernismens pionerer, Sørlandets kunstmuseum, 2021

Offentlige innkjøp

• Nasjonalmuseet
• Stenersen-samlingen ved Bergen Kunstmuseum
• Bergen billedgalleri ved Bergen Kunstmuseum
• Oslo Nye Teater
• Eydehavnmuseet

Priser og heder

Else Hagen ved Else Hagens vei i Arendal

Foto: Pål Didrik Holm

• 1945 – førstepremie i Unge Kunstneres Samfunds konkurranse i figurkomposisjon med maleriet Hemmeligheten.
• 1950 – førstepremie om veggdekorasjon i Nøtterøy realskole.
• 1957 – førstepremie i Landslaget Kunst i skolens grafikk-konkurranse
• 1958 – førstepremie i konkurransen om veggdekorasjon i Trondheim kommunes svømmehall, «Sentralbadet», med verket Søylen og gullfuglen.
• 1959 – førstepremie i konkurransen om utsmykning av Stortingets trappehall med verket Samfund.
• 1973 – førstepremie i konkurransen om altertavle i Østerås kirke, Bærum
• 1977 – førstepremie i konkurransen om utsmykning av publikumshallen i Postgirobygget, Oslo

• I 1950 ble hun tildelt Ingrid Jespersens legat, et prestisjefylt dansk kunstnerstipend.
• I 1982 mottok hun Ulrik Hendriksens minnestipend.
• I 1983 hedret Moland kommune (fra 1992 del av nye Arendal kommune) henne ved å gi en gate hennes navn, Else Hagens vei

Skribent og illustratør

Hagens kunstnerplatte (1980) i Porsgrund Porcelænsfabriks serie med 12 platter dekorert av norske kunstnere

I årene 1957 og 1958 skrev Hagen en serie på ni artikler i Dagbladet under tittelen Skisser: Romslige hus og mennesker nord for Dovre. En av «skissene» handlet om veveren Hannah Ryggen, en annen om billedhuggeren Kristofer Leirdal. Atter andre handlet om personer Hagen syntes var interessante, men som ikke nødvendigvis var kunstnere – og om bygninger hun syntes var interessante, som Stiftsgården i Trondheim. Hun skrev også andre artikler i aviser og tidsskrifter, om enkeltkunstnere som Georg Jacobsen (eksempel: «Georg Jacobsen i Norge igjen», Dagbladet 07.11.1970), publiserte egne foredrag om sin kunst, og skrev om kunstnernes vilkår. I 1960-årene holdt hun også lørdagskåserier i NRK Radio.

Hagens bilder er brukt som illustrasjoner i flere bøker, artikler og bokverk, både mens hun levde og senere, blant annet i Thorbjørn Egners lesebøker for 8. og 9. trinn. I 2003 ble det utgitt en bok i serien Kunstgleder med Inger Hagerups dikt, illustrert med foto av Else Hagens kunst, både malerier og grafikk. Hagen hadde tjue år tidligere (1983) donert fem grafiske blad til Eydehavnmuseet, alle med utgangspunkt i Inger Hagerups dikt.

I 1980 var hun en av kunstnerne som bidro til Porsgrunds Porselænsfabriks serie med såkalte kunstnerplatter. Det ble produsert totalt 200 av hver platte. De var samleobjekter, som var signerte og nummererte. Serien startet i 1976 og skulle inneholde 12 ulike platter. Hagens og Kaare Espolin Johnsens platter ble utgitt i 1980.

Samfunnsengasjement

Else Hagen omtales som feminist av flere kunsthistorikere, dels på grunn av artikler hun skrev, dels ut fra hennes billedlige behandling av motiver som familie, mor og barn og kvinnens vilkår i andre sammenhenger.

Forsiden av Orientering, 1. mai 1960. Else Hagens tekst er gjengitt annet sted i denne Wikipedia-artikkelen

Hun var en engasjert kvinne, som i skrift, tale og kunst kunne påpeke skjevheter og mangler i samfunnet, men hun brukte i liten grad sin kunst som direkte propaganda. Et tydelig unntak er maleriet «Rollene utdelt», opprinnelig kalt «Til mine søstre», fra 1950. (Her vises maleriet i farger). På denne tiden var det viktig for henne å «riste seg selv og sine medsøstre ut av søvn og sløvhet. Stille krav.» En del av motivet var en kvinne blant blomsterranker. Hun bærer maske og «soler seg i sin skjønnhet og sitt kjønn. Hun hører ikke den tunge marsjen som alt er i gang bak i bildet. Hun vet ikke at det bare er et spørsmål om tid før masken blir verdiløs og revet av henne» Bildet ble vist på Høstutstillingen i 1950. Da Hagen så det store maleriet (160 x 198 cm) på veggen, følte hun at det grepet hun hadde valgt, var helt feil. Aldri mer ville hun bruke bildeflaten til propaganda. «Hvorfor bruke maleriske midler, når ord ville gi meningen bedre og tydeligere.»

På forsiden av den venstreradikale avisen Orientering, 1. mai-nummeret 1960, var det omtalte maleriet gjengitt, med Else Hagens tekst «Søster» nedenfor:

SØSTER
Det er pålagt deg å fortsette livet gjennom ditt barn. Men jeg anklager deg som bare er et kjønnsvesen –, fordi du i morgen må være medansvarlig for at livet på jorden kan bli bevart.
S ø s t e r, det er ikke nok å være kvinne alene, uendelig meget mer må du yde. Hvert minutt på dagen må vi anklage oss selv, fordi vi unnlater å dyktiggjøre oss. – Instinktet vil forlange å kunne bevare det livet som er blitt til gjennom oss. Vitenskap, forskning, ånd og kunst, politikk, alle midler må vi bruke. Naturlige hjelpemidler må dette være for oss, derfor må vi dyktiggjøre oss. Menneskelig forståelse og overbærenhet, det vanskeligste av alt å tilegne seg, må vi sette oss som mål.
S ø s t e r, legg hodet ditt ned mot den fuktige mai-jorda og lytt – –. Hører du takten av samfundets «forsvarsvilje,» – kjenner du skjelvinger fra redselen for prestisjetap. Ekkoet fra pressen – hører du det? Det «gode stoffet» som blir pisket opp».
S ø s t e r, s ø s t e r, du har intet valg, – dyktiggjør deg. Hjelp ham, vår redde og stivnede bror, alt for lenge har han hatt førstefødselsretten i samfundet. Om jorden blir myrdet kan du ikke gå skyldfri denne gangen, fordi du er kvinne. – Det er du ikke lenger, du er menneske, og som menneske er du delaktig og ansvarlig for liv

Signert «Else Hagen»

Uthevingene i sitatet er som i den publiserte teksten.

Kilder

• Erle Moestue Bugge (8. februar 1992). «Norsk monumentalkunsts Grande Dame Else Hagen : kunstnerens indre album». Aftenposten Morgen. 
• Kåre Engbråthen: «Minneord» i Agderposten 21. september 2010
• Frida Forsgren. «Else Hagen: Feminist og modernist». SKMU - Sørlandets Kunstmuseum. Arkivert fra originalen 22. august 2023. Besøkt 22. august 2023. 
• Henning Gran (1946). «Samtale med en malerinne». Kvinnen og tiden. s. 18–20. 
• Else Hagen (1979). «Den viktige sneen som falt i fjor». Hvor var kvinnene?. no: Gyldendal. s. 41–51. ISBN 8205120161. 
• Sidsel Helliesen (2013). «Else Hagen». Norsk kunstnerleksikon. 
• Elsebeth Heyerdahl-Larsen: «Else Hagen. Nekrolog» i Aftenposten 8. september 2010
• Arve Moen (1950). «Else Hagen». Kunst og kultur. s. 167–176. 
• Ursula Monsen (1960). «Kunst i kongens stall». Aktuell. s. 32–34. 
• Kristin Bae Mysen: «Kunstneren Else Hagen krysser sitt spor». Agderposten 29. november 2003

Eksterne lenker

•  (en) Else Hagen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Om Else Hagen». 1977. Besøkt 12. mars 2023.  Samtale mellom Hagen og Johan Vestly i serien En kunstners arbeid. NRK TV. 30 minutter
• «Else Hagen, Rollene utdelt 1949-1951». Besøkt 24. august 2023.  Kunsthistoriker Holger Koefoed presenterer og analyserer maleriet «Rollene utdelt», som Hagen selv var svært negativ til, da hun så det ferdig på Høstutstillingen, ifølge artikkelen «Den viktige sneen som falt i fjor» (1979)